Det var det som Annet Vatikankonsil gjorde – til tross for store vanskeligheter. P. Ragnars preken siste søndag.

Vi mennesker er ikke så ulike hverandre som vi ofte gjerne ville ha det. Vi er preget av felles nevnere: Vi har samme lengsler, drømmer og bekymringer. La oss se på det siste, våre bekymringer. Vi spør: Hva hvis det og det skjer? Da trekker vi gjerne opp linjer til det verst tenkelige – i beste fall kommer vi kanskje på noe som ligger et sted i midten mellom det verste og det beste.

Dette gjelder bekymringer over oss selv eller andre. Tankene kan være bevisste eller ubevisste. Det som er felles: Vi fokuserer heller på bekymringer enn gleder. Hvorfor er det slik?

Denne generelle Kirkens holdning ble først forandret under Annet Vatikankonsil. Det er meget interessant å lese historiske beskrivelser hvordan utviklingen under konsilet artet seg. Kurien hadde lagt ned mye arbeid å utarbeide tekster som verdens biskoper skulle godkjenne under konsilet, helst uten forandre på noe. De skulle komme til Roma, undertegne, og reise tilbake til sine bispedømmer. Punktum.

Kurien ønsket sterkt til å beholde status quo, altså den eksisterende tilstanden. Det var ikke så lett for deltakerne å styre unna kuriens utkaster og å få i gang en åpen og diskursiv samtale som skulle føre til konsilets egne tekster. Men etter hvert lyktes de – hele prosessen tok tre år!

av Elin Anker

«Naturen er fylt med ord om kjærlighet, men hvordan kan vi høre dem midt i den konstante støyen, i de vedvarende og enerverende distraksjonene, eller i kulten av det ytre? Mange mennesker lider under en dyp manglende likevekt som fører dem ut i frenetisk aktivitet for å føle seg beskjeftiget, i et stadig hastverk som får dem til å endevende alt omkring seg. Dette virker inn på måten man behandler miljøet.» (Laudato Si’, kap. 6.225)

«Alt henger sammen, og vi mennesker er forenet som brødre og søstre på en vidunderlig pilegrimsreise, bundet sammen av den kjærlighet Gud har til hver enkelt av sine skapninger, og som også forener oss i øm hengivenhet med broder sol, søster måne, broder elv og moder jord.» (Laudato Si’, kap. 2.92)

Tur til Mariaholm og Sverige (Årjäng og Töcksfors)

Solen skinte fra skyfri himmel – som så ofte i de siste ukene – da Kontaktklubben og andre som liker å dra på tur, møttes før kl. 9 onsdag 14. juni. Bussen kom tidlig til avtalt plass ved Tøyen t-bane, og før undertegnende rakk å komme seg dit fra kirken, hadde nesten alle de 49 påmeldte funnet seg en plass i bussen. I forskjell til høst- og vinterturene hadde ingen blitt syk, så deilig!

Vår bussjåfør Arild kjørte oss trygt på smale og svingete veier gjennom dypeste Østmarka til Mariaholm og ned den bratte grusveien til Øyerens bredde. Det var kun OKBs liturgikommisjon på Mariaholm. De hadde sitt møte der og ble litt forbauset, da de tok kaffepause og støttet på vår livlige gruppe som svirret rundt på tomten.

Se flere bilder og les videre her.

Vi feiret med festmesse, høytidelig prosesjon og grillfest i sommervarmen.

Se flere bilder fra dagen her

Siste søndag var mange tidlig på bena. Fire altre rundt Enerhaugen skulle settes opp og pyntes, grillfesten i hagen måtte forberedes, vaktene som skulle gi prosesjonen en trygg vandring, måtte komme på plass, koret ville ennå øve litt før festmessen osv.

For å allerede leve dette evige liv, må vi ikke isolere oss. Uten kommunion er vi i isolasjon. Eukaristien vil forvandle oss, gi oss den styrken vi trenger, føre oss inn i fellesskapet, inn i kommunionen med andre mennesker. «Lar vi oss forvandle?» spurte p. Ragnar.

Og siden eukaristien er en av våre største mysterier, selve kjernen i vår katolske tro, så kan vi ikke beholde den for oss selv. Vi må bringe denne skatten ut til menneskene. Ikke i ord, men i handling. Vi er Guds medarbeidere. Det er handling!

Eukaristien er noe levende, noe konkret. Vi lærer å bli det som vi tar imot. Det kan og må vi ikke skjule, også derfor forlater vi kirken og går ut med det mest dyrebare vi har.

Kom Hellig Ånd,  
fyll de troendes hjerter med din nåde 
og tenn i oss din kjærlighets ild. 
Send ut din Ånd, og alt skal bli omskapt. 
Og du vil fornye jordens åsyn.

Prosesjonen er et håpets tegn! En liten refleksjon basert på tanker av benediktinerpater Anselm Grün OSB.

Vi mennesker som er med i prosesjonen, vi som tror på Jesus Kristus, har allerede blitt forvandlet ved at Gud i Jesus Kristus har blitt menneske. Det setter oss fri fra trangen å sammenligne oss med andre, det frir oss fra å måtte bevise at vi er bedre og mer vellykket enn andre mennesker rundt oss. Vi går sammen, vi er en enhet, vi kommer fra mange ulike nasjoner og kulturer, alle har vi like verdighet, alle er vi Guds barn. Det gjelder også for tilskuere og naboer, for innbyggere i Oslo, Norge og hele verden.

Kristus gjennomsyrer hele skaperverket med sin Ånd, det bekjenner vi også mens vi følger etter monstransen. Prosesjonen er et håpets tegn: Kristus er til stede i denne verden og i alle mennesker som ofte virker så langt unna Gud. Kristus bor også i mennesker som har vendt seg bort fra ham. Han ønsker å røre ved deres hjerter og bringe dem i kontakt med deres iboende dype lengsel etter det mysteriet som er større enn alt annet: Gud.

Prosesjonen gjør det synlig at vi alle er Kirken, Guds folk på vandring – som det andre Vatikankonsilet har formulert. Vi alle er på vei mot det målet som vil bringe våre liv til fullendelse. Vi er på vei mot Gud, som ene og alene kan stille vår lengsel etter et meningsfullt og vellykket liv.

Så bør vi ønske oss at vi kan se søndagens prosesjon som en konkret vei til å bære Kristus inn i livene til våre medmennesker slik at deres liv kan bli forvandlet og gjennomsyret av Jesu helbredende kjærlighet.