Autor Arkiv: Helga

Mysteriet Treenigheten – grunnlaget for alle våre kristne tanker?

Et lite troskurs – del 1

Forestillingen om Gud som treenighet er grunnlaget for all kristen tanke, og likevel har den aldri vært det – ikke sant? Våre dualistiske sinn har stort sett skrinlagt det hele fordi vi rett og slett ikke kunne forstå det.

De fleste kristne fornekter ikke bevisst Treenigheten, men som Karl Rahner (1904–1984) skrev: «Vi må være villige til å innrømme at dersom Treenighetslæren måtte droppes som falsk, kan hoveddelen av religiøs litteratur godt forbli praktisk talt uendret.” [1] For en trist uttalelse om vår grunnleggende forståelse av Gud!

Treenigheten åpenbarer Gud mer som et verb enn et substantiv, men vi snakker sjelden om Gud på den måten, verken i vår forkynnelse eller våre bønner. Gud er tre “relasjoner”, noe som i seg selv går langt utover forestillingsevnen av de fleste troende.

Likevel åpner denne definisjonen opp for en ærlig forestilling om Gud som mysterium som aldri kan forstås fullt ut med vårt rasjonelle sinn. Gud er dynamisk – et verb i stedet for et statisk navn. Gud er selve ‘Å-være-i-relasjon’ og aldri en isolert guddom som kan fanges av våre tankemønstre.

Å være i relasjon, dette temaet dukket også opp i p. Ragnars preken på siste søndag (se innlegg fra 26.02.22). Gud er i seg selv et bilde for relasjon og Jesus har vist oss hvordan man som menneske kan leve i og med denne relasjonen.

Ser vi på bildet ovenfor, så er det en ledig plass ved bordet. Denne plassen er din! Lar vi oss inlemme i dette Guds mysterium, i denne guddommelige relasjonen som flyter over av kjærlighet, barmhjertighet og miskunn!

Tankene er inspirert av cac.org, bilde: Treenighetsikonet av Andrej Rublev (ca 1411)

Enhet i mangfold

Det fantastiske med vår Kirke – p. Ragnars preken fra siste søndag om andre lesningen

Søstre og brødre, legemet er ett og har likevel mange lemmer. Og omvendt: om der enn er mange lemmer, utgjør de sammen bare ett eneste legeme. Og slik er det også med Kristus. For vi ble alle døpt i én Ånd, til å være ett legeme, enten vi så er jøder eller hellenere, slaver eller fribårne, som det også er den ene og samme Ånd vi har fått å drikke av. På den annen side består jo legemet heller ikke av ett eneste lem, men av flere. 
Men nå er dere Kristi legeme og hver på sin måte en del av det. (1 Kor 12,12-14.27)

Denne lesningen fra første brevet til Korinterne er fantastisk! Den beskriver at det finnes ulike nådegaver, men de utgår fra den samme Ånd. Det betyr at vi lever som ett med Kristus og med hverandre. Det er enhet og mangfold samtidig.

Visstnok finnes ulike meninger i Kirken: Noen mener at Kirken er litt for mektig, litt for gammeldags m.m. Andre mener at vi må verne om tradisjonen og ikke forandre noe m.m.

Men målet for oss i Kirken er utviklingen til større kjærlighet, det å bli ett med Kristus og med hverandre.

Vi er kalt til å se hverandre som en stor familie.

Når vi tviler, så gir familien oss rom til å vokse, til å utvikle oss. Glede og kjærlighet kan vi ikke ha for oss selv, de må deles.

Vi kan være uenig i mangt og meget, men vi er lemmer på ett legeme.

Enhet i mangfold! Det er det fantastiske med vår Kirke!

Om viktigheten av å øve seg i å MOTTA kjærlighet

Vi alle kjenner godt Jesu bud: “Elsk Gud og din neste som deg selv.”

Men: Kan vi gi noe uten å ha mottatt noe først? Konkret: Kan vi gi kjærlighet uten å ha mottatt kjærlighet først?

Den katolske forfatteren Judy Cannato (1949-2011) skriver:

«Hele universets historie har vært historien om kjærligheten som er utgytt.

Den østeriske Jesuitten Karl Rahner minnet oss om at nåde ikke er noe annet enn den guddommelige selvkommunikasjonen i kjærlighet.

Gud skaper for å gi bort seg selv i kjærlighet.

Alt som skaperverket noen gang har blitt invitert til å gjøre er å ta imot denne kjærlighetens gave.

Dessverre har vi blitt trent til selv å være aktive, til å handle, til å ha kontroll. Vi har glemt at vi ‘bare’ er mottakere.

Å bli elsket avvæpner oss, børster bort selvforsvaret vårt, og utsetter oss ikke bare for den andre, men også for oss selv. Og det å måtte se på oss selv, er noe vi helst ikke gjør, vi vender bort våre blikk.

Overalt roper og hvisker Den Hellige: “La meg elske deg.” Og alt som vi blir bedt om, er å motta. Dette er den sanne oppgaven vi har i livet, vårt livsverk. Ikke noe mer og absolutt intet mindre.»

Sakset og oversatt fra cac.org, daglige meditasjoner, 15.01.2022. Bilde: HHM

“Gjør som han sier!”

Der Jesus er, er det grenseløs glede og livets fylde
P. Ragnars preken om siste søndagens evangelium: Bryllupet i Kana (Joh 2,1-12)

På den tid stod det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der; og også Jesus ble innbudt til bryllupet sammen med sine disipler.
Da de nå slapp opp for vin, sier Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» Jesus svarer henne da: «Kvinne, hva ber du meg om? Min time er ennå ikke kommet.» Men hans mor sier til tjenerne: «Gjør bare alt hva han sier til dere.»
Nå stod det seks vannkrukker av sten der, til bruk ved de jødiske renselser; hver av dem rommet to eller tre anker. Jesus sier til dem: «Fyll krukkene med vann.»

De fylte dem til randen. Han sier så: «Øs nå opp, og bær det frem for kjøgemesteren.» De så gjorde. Kjøgemesteren smakte på vannet, som var blitt til vin, uten å vite hvor det var kommet fra, – bare tjenerne, de som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte kjøgemesteren på brudgommen og sa til ham: «Alle andre setter først den gode vinen frem, og venter med den ringere til folk er blitt omtåket; men du har gjemt den gode vinen til nå.»
Dette første jærtegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Slik åpenbarte han sin herlighet; og hans disipler kom til tro på ham. Deretter drog han ned til Kafarnaum, ifølge med sin mor, sine brødre og sine disipler, men ble der bare noe få dager.

Det utenkelige skjer (sett med katolske øyne): Det er bryllupsfest og arrangørene går tomme for vin. Maria ser at noe må gjøres og hun varsler Jesus. Jesus er ikke særlig interessert, men Maria gir ikke opp. “Gjør som han sier!” Det ender med et påfyll på 700 liter beste vin, altså 900 flasker. For en overflod!

Festen har da allerede passert høydepunktet. Det har blitt festet godt, mye vin har allerede blitt drukket, kanskje trengs det ikke så mye mer?

Jesu første under er generøst uten mål og grenser. Der Jesus er, der er det grenseløs glede og livets fylde!

Hva så er Marias rolle? Hun går i forbønn for gjestene på festen. En mor vet hva som må til. God vin er viktig til festgjestenes fullkomne glede. “Gjør som han sier!”

Maria har levd gjennom veldig vanskelige situasjoner selv – fra da hun ble gravid utenfor ekteskap (en livsfarlig situasjon!) til hun stod under korset til sin egen sønn. Maria vet hva som kan tynge oss. Kanskje er det derfor enklere å gå til Maria i vanskelige situasjoner og be om hennes forbønn?!

Og Maria viser oss hvordan vi kan stole på Gud, hvordan vi kan få et dypt tillitsforhold til Gud. “Gjør som han sier!”

Illustrasjon: freebibleimages.org

Siste søndag: Festdagen for Herrens dåp

Vår dåp er en innvielse i et liv med den Hellige Ånd – p. Ragnars preken

På den tid da nå folket gikk rundt i spenning og alle i sitt stille indre undret seg på om ikke Johannes skulle være Messias, tok han til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er mektigere enn jeg, og ham er jeg ikke engang verdig til å knytte opp sandalremmen for. Han skal døpe dere i Hellig Ånd og i ild.»
En gang da folket ble døpt i mengder, ble også Jesus døpt. Og mens han bad, åpnet himmelen seg, Den Hellige Ånd senket seg ned over ham i en dues skikkelse, og det hørtes en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, som jeg har kjær, du har all min yndest!»
(Luk 3,15-16.21-22)

Vi står i begynnelsen av et nytt år. Det er alltid en spennende tid, preget av fornyelse. En ny start!

Dette gjelder også for Jesus, da han ble døpt av Johannes Døperen i ørkenen. Hele Jesu misjon blir satt i gang i dåpen. Himmelen åpner seg og Jesus får den bekreftelsen, den anerkjennelsen han trenger for å kunne utføre sin gjerning.

Hva husker vi fra vår dåp? De fleste av oss ble nok døpt som spebarn og har ingen erindringer på selve dagen. Ja, de færreste av oss vet kanskje på hvilken dag de ble døpt. Synd, fordi den dagen er en viktig dag i våre liv.

Er vi døpt i voksen alder, så vil vi nok ha et annet forhold til vår dåpsdag. Den dagen markerer vårt valg til å leve for Kristus – ledet av den Hellige Ånd.

Gud tar imot oss som sine barn: “Du er min sønn, du er min datter, som jeg har kjær, du har all min yndest!” Vi har noen med oss gjennom livet, en ledsager, en tilstedeværelse som kommer fra Gud. Gud sørger for oss. Gud omfavner oss som vi er.

I de siste ukene har stjernen ledet oss til Betlehem, til Jesusbarnet i krybben. Nå har tiden kommet for å vandre sammen med Kristus.