Autor Arkiv: Helga

Hva er dette for en visdom han har fått? – Refleksjon over dagens evangelium Mark 6,1-7a

Kommer du fra en liten landsby? Da vet du nok hva dagens evangelium handler om. I en landsby kjenner alle hverandre. Og det er veldig vanlig at det er mye snakk og sladder om andres liv og handlinger. Mennesker danner seg en mening om andre og bekrefter denne meningen ved å snakke med likesinnede. Mennesker blir ofte puttet i bås. Derfra kommer de nok ikke ut igjen uten videre. Og siden det ligger i den menneskelige natur å synes best om seg selv, ringeakter vi våre medmennesker og naboer nesten automatisk.

Jesus stadfester: «Det er bare i sitt hjem – i sin hjembygd og sin egen slekt – at en profet blir ringeaktet slik.» Uansett hva Nasarets innbyggere har hørt om Jesu under og gjerninger, de vet hvor han kommer fra, de har sett ham vokse opp, og de vet derfor hva som kan forventes av ham. Og det er ikke mye, i hvert fall ikke alt det som sies om ham. «Hvor har han alt dette fra? Denne visdommen, disse undergjerningene?» De fester ingen lit til ham. Han må være en kvakksalver og sjarlatan.

Uten tillit og velvilje, uten at folk tror på at Jesus kan gjøre noe for dem, så kan han heller ikke det. Hans hender er bundet. Dette er en advarsel til oss! Hvis vi er negative, avviser andre, hever oss arrogant over andre, synes at vi er bedre enn andre, eller ikke er på like fot med våre medmennesker, da kan ikke noen relasjon vokse mellom oss, da kan vi ikke forvente at våre liv bærer frukt. Guds kjærlighet og barmhjertighet er da utestengt, de kan ikke nå oss.

Og hva gjør Jesus? Han drar videre, vender ryggen til sin hjembygd. Han er forundret over mistilliten og vantroen som møter ham i Nasaret. Men han skjønner at hvis ikke folk vil ta imot ham, kan han ikke gjøre noe. De sperringer som Nasareerne har satt opp, kan og vil ikke han bryte ned. Og det betyr for oss: Hvis vi ikke ønsker å ta imot Jesus, hvis vi ikke vil tro på ham, hvis vi ikke åpner våre hjerter for ham, vil han heller ikke trenge seg inn der. Jesus – og dermed Gud – venter på vårt ‘ja’ for å kunne gjøre noe for oss. Relasjonen er gjensidig, den krever vårt samtykke og viljen til å aktivt leve den.

_{Bilde: Oppegård kirke (HHM)}

… Salige er de som ikke ser, og likevel tror. Refleksjon over dagens evangelium Joh 20,24–29

Enda en apostelfest i denne uken: Apostelen Tomas, han som fikk det lite smigrende predikatet ‘tvileren’. Tomas er ikke til stede da de andre disiplene møter den Oppstandne. Han nekter plent å tro på deres fortelling. Han er skeptisk, han tviler på og stiller spørsmål ved det de andre har erfart. På denne måten passer han inn i vår tid. Siden opplysningstiden er det tids- og moteriktig å tvile og være skeptisk. Denne holdningen er nok på sin plass – men ikke alltid!

Tomas var ikke med da Jesus kom – også det forbinder oss med ham. Gjennom sin tvil er Tomas nær våre tvil. Men Jesus har sans for Tomas’ spørsmål og vil hjelpe ham å forstå, å begripe. Denne forståelsen ønsker Tomas å gjøre håndfast. Han krever å få legge sine fingre i Jesu sår. Men da Jesus viser sårene til Tomas slik at han kan berøre dem – det å vise noen våre sår er et tegn på stor tillit! – trenger ikke lenger Tomas det. Han tror nå i sitt hjerte. Jesus kommer med en irettesettelse: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Det gjelder oss! Ikke å kunne se, men allikevel tro. Ikke å drukne i tvil, prøve å bygge opp tillit, gi Gud plass i midten av våre hjerter – det er vår utfordring i dag. En lang vei som ingen kristen kan unngå – heller ikke de hellige.

Bilde: https://www.freebibleimages.org/illustrations/resurrection-appearances/ – Tomas møter den Oppstandne

Refleksjon over dagens lesning 23,1–4.19;24,1–8.62–6 – Han ble glad i henne

I lesningen hører vi først at Sara, kona til Abraham og mor til Isak, dør.  Abraham gravlegger henne og sender så sin betrodde tjener til sine slektninger i Harran i Arameerlandet for å hente en kone til Isak. Den bibelske tradisjonen tro er et ekteskap en kontrakt. Foreldrene velger partnere til barna. I vår vestlige kultur er det ikke lenger tenkelig, men denne form for ‘tvangsekteskap’ har altså en lang tradisjon. Det finnes fortsatt kulturer på vår klode hvor denne skikken opprettholdes.

For Abraham er det viktig at Isaks kone tror på den samme, ene Gud. Denne troen skulle danne god grobunn for deres kjærlighet. Rebekka og Isak har ikke mulighet til å bli kjent med hverandre før de inngår ekteskapet. De kan ikke finne ut om de ‘passer’ til hverandre. Men, så heter det i Bibelen, Isak blir glad i Rebekka. Og det ser ut som om Rebekka også ble glad i Isak. Å være glad i hverandre er basisen for et godt ekteskap: å akseptere den andre som den er med de sterke og svake sidene. Uansett kan ekteskap ikke ‘prøves’, det må våges og leves. Gud velsigner ekteskapet fordi han ønsker at menneskene lykkelig kan leve kjærligheten.

… og Isak er villig til å bli ofret. – Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 22,1-19

For en tøff lesning! Den hører til de syv lesninger i påskenatten, men blir sjeldent lest siden antall lesninger oftest begrenses til to eller tre. Hvorfor sløyfes denne lesningen så gjerne? Kanskje fordi det er hårreisende å høre at Gud krever at Abraham selv skal drepe sin eneste sønn? En slik lesning i natten da vi feirer at Gud oppvekker sin egen Sønn av de døde – det er sterk kost. Men denne sammenheng gir oss en pekepinn til å forstå lesningen.

En jødisk tolkning i Midrash Tachuma gjør oppmerksom på at det ikke kun er Abraham hvis tro blir testet, men på lik linje også Isak. Isak skal allerede ha vært 37 år gammel da dette skjedde. Han har sammen med sin far innvilget i denne prøvelsen. Det å si ‘ja’ til egen død, er kjernen og det store mysterium i offeret. Isak blir til prototypen for ‘Herrens lidende tjener’ i profeten Jesajas bok. Kristne teologer har tolket denne tjeneren som Jesus Kristus. Det betyr at det er en tett relasjon mellom Isak og Jesus. Begge to stoler så meget på Gud at de er villige til å gi sitt eget liv, begge to får livet igjen av Guds hånd.

Isaks død på fjellet Moria har ikke funnet sted, men derimot offeret. Isak var villig til å gi seg hen. Og Abraham var villig til å ofre sin egen sønn. Både jødisk og kristen tradisjon tolker offeret dithen at det ligger nytt liv i det. Døden overvinnes, nytt liv bryter frem. Slik blir Isak et bilde for Jesu Kristi oppstandelse. Og Abraham blir enda mer til Troens Far.

Det mennesket som er villig til å adlyde Guds hemmelighetsfulle og uutgrunnelige vilje både i liv og død, som sier ‘ja’ til Gud og gir seg hen, det mennesket vil Gud aldri svikte.

_{Bilde: Påskelyset i Frogn kirke}

Refleksjon over dagens evangelium Matt 8,28-34 – «Så far av sted!»

På den tid kom Jesus over til den andre siden av sjøen, til Gadarenernes land. Da kom to demonbesatte ut fra gravene der og gikk ham i møte. De var så ville at ingen kunne ferdes på veien der forbi. Og nå ropte de: «Du Guds sønn, hva vil du oss? Er du kommet hit for å pine oss før tiden?» Et stykke borte gikk en stor flokk svin på beite. Da bad demonene ham: «Dersom du driver oss ut, send oss inn i svineflokken!» «Så far av sted!» svarte Jesus. Og de fór ut og inn i svinene. Da satte hele flokken utfor stupet og ned i sjøen, hvor de omkom i bølgene. Men gjeterne tok flukten og løp inn i byen og fortalte det hele, og hva som var hendt med de besatte. Da gav hele byen seg på vei for å gå Jesus i møte, og så snart de traff på ham, bad de ham inntrengende om å dra bort derfra.

To veldig ulike verdener møtes her: På den ene siden er det verdenen til de to ville og farlige menn i gravhulene. De er besatt, uten kontroll, isolerte. Ingen våger å komme nær dem. Og på den andre siden Jesu verden der fellesskap, kjærlighet og barmhjertighet rår. Jesus sier bare fire korte ord til demonene som behersker de to menn: «Så far av sted!». Det kunne knapt være mer effekt- og virkningsfullt å beskrive Jesu helbredende evner og makt. Men denne suverene opptreden forskrekker dem som blir vitner.

Vårt evangelium viser at den godes makt er sterkere enn den ondes. Hva betyr det for mitt liv? Hva er de gode og de onde kreftene i mitt indre? Hvordan kan jeg øke plassen til de gode? Første skritt: jeg må prøve å bli kjent meg selv, bedre og bedre, være ærlig om alt som finnes i meg. Det finnes også det onde – og jeg må se på det, kjenne det. Ellers skyver jeg det bort eller projiserer det på andre personer. Det blir til skade for meg og de andre. Det å se det onde, åpner opp for skritt nummer to: Prøve å yte motstand mot det onde. Lete etter muligheter å kvitte seg med det. Og da vil det gode automatisk få mer plass.