Autor Arkiv: Helga

Sakramentene er ikke en belønning for god oppførsel…

… men medisin for alt som er såret i meg.

I skrivende stund, 5. desember, hører vi i dagens evangeliet Jesu jubelrop: “Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små.”

En tysk benediktinerpater skriver i dag* i en liten refleksjon over denne setningen: Jesus brukte bilder og et språk som kunne forstås av alle. Teologi i dag kan virke meget komplisert og kan bidra mer til å lukke døren til Gud enn å åpne den.

Gjør døren høy, gjør porten vid, synger vi i advent. Jesus har bebreidet fariseerne for å gjøre nettopp ikke dette, døren høy og porten vid. De holdt ofte på med å stenge tilgangen til Gud.

Når jeg, skriver benediktinerpateren, snakker med mennesker om et felles nattverd, så får jeg høre: ‘Men det er jo den samme Gud vi tror på. Og vi alle tror på at Jesus er tilstede i måltidet. Og vi har en stor lengsel etter å delta alle sammen i nattverden. Hvorfor skulle vi da ikke gjøre det?’

Og så gjør disse mennesker det. Det er de ulærde, enkle menneskene som Jesus priser salig. Det er de som Gud åpenbarer seg for.

Tro er ikke en komplisert sak – fordi Gud er enkel. Han leder oss mennesker og viser i våre enkle, enfoldige hjerter hva som er det riktige. Det er de ulærde og enkle som lar sin tro bli helt konkret, her og nå, i de daglige og kjærlige handlingene.

Vår sogneprest avsluttet sin preken på søndag med å sitere fra Paulus brev til korinterne: ‘Kjærlighet tåler alt, den tar aldri slutt.’ Hvis vi har kjærlighet i minne, sa p. Ragnar, så må frykt vike for håp. Vi er aldri alene, vi er ett fellesskap, én familie.

La Gud holde deg trofast. Vi klarer det ikke av egen kraft. La vi Gud slippe til, stole på ham, så vil han forvandle oss. La oss be om styrke, om mot til å være håpets redskaper. Da er vi forberedt til Jesu komme.

* i heftet Te Deum fra benediktinerklosteret Maria Laach, Tyskland

Lyset fra evangeliet

Gud gjør seg kjent i Den hellige skrift, i strålene fra solen og i nattens komme

av Elin Anker

Det liturgiske året eksponerer oss for evangeliets langsomme gjennomlysning. Hvor enn denne formuleringen måtte komme fra uttrykker den en dyp sannhet. Gang på gang hører vi de samme tekstene. Igjen faster vi, igjen markerer vi de spesielle dagene og feirer de store høytidene.

I liturgien møter Ordet oss stadig på nytt. Vi får høre Jesu egne ord, vi får gjenfortalt scenene, vi undres over hvordan Han handler, vi lytter til stillheten i Hans nærvær. Gjentagelsen er vesentlig, ja, en forutsetning for vår åndelige pilegrimsreise.

Snart er kirkeåret omme, det hellige årets sirkel sluttes og vi begynner på nytt.

Parallelt med det liturgiske året skrider naturens årstider. Også de har et budskap til oss. I møte med naturen eksponeres vi om og om igjen for det pave Frans kaller “skaperverkets evangelium”. Han siterer Johannes Paul II som sier at “for den troende er betraktning av skaperverket å høre et budskap, å lytte til en paradoksal og lydløs stemme”.

Og videre: “Ved siden av den egentlige åpenbaring i Den hellige skrift, gjør Gud seg også kjent i strålene fra solen og i nattens komme.” (Laudato Si’ Kap 3.86) Selv minner pave Frans oss betimelig om at “Det er ikke vi som er andre skapningers endelige mål og hensikt. Snarere beveger alle seg fremover mot et felles mål som er Gud, en transcendent fylde hvor den oppstandne Kristus omslutter alt og opplyser alt.” (Laudato Si’ Kap 3.83) 

Ikke velg den minste motstands vei!

Guds kjærlighet i oss vil bære frukt! P. Ragnars preken på den nestsiste søndagen i kirkeåret.

Kjære venner, vi nærmer oss slutten av det liturgiske året. Derfor handler lesningene om Herrens komme, de siste ting. Denne teologiske grenen, læren om de siste ting, kalles eskatologi.

Evangelieteksten er den kjente lignelsen om talentene. En mann reiser bort og betror hans formue til sine tjenere. Den ene får fem talenter å jobbe med, den andre to og den tredje én talent.

29 talenter kostet det å bygge templet i Jerusalem. Vi snakker altså om store summer. Én talent tilsvarer 6000 dagslønn. Det vil si, også den tredje som kun fikk én talent, hadde mye penger å forvalte. Det dreide seg virkelig ikke om småtterier. Da er det forståelig at eieren ble sint på ham da han gravde ned denne i jorden.

Mannen som reiser bort, venter lenge med å komme hjem. Han ville gi sine tjenere en sjanse å gjøre noe skikkelig med pengene. De fikk nok tid til å jobbe med saken.

Hvordan har vi forvaltet den gaven vi fikk? Har vi brukt den til det gode? Eller har vi gravet den ned?

Se flere bilder og les videre her

Verdensdagen for de fattige – søndag 19. november: Hjelp hverandre!

Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig, da skal Gud aldri vende ansiktet bort fra deg.

I år feires Verdensdagen søndag før Kristi Kongefest. Den dagen fortjener vår oppmerksomhet.

I sitt budskap tar pave Frans utgangspunkt i Tobits bok, en av de deuterokanoniske skriftene. Der heter det: Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig, da skal Gud aldri vende ansiktet bort fra deg.

Hvis vi ser på Jesu liv, han har valgt både åndelig og eksistensiell fattigdom da han vandret på jorden.

Åndelig fattigdom er vårt ønske om å leve med en viss enkelhet og åpenhet og en avhengighet av Gud. Det er grunnleggende. Eksistensiell fattigdom er måten vi lever vår åndelig fattigdom ut gjennom vår eksistens, vår livsstil, de valg vi tar, hvordan vi bruker våre penger og vår tid, hvilke ting som kjennetegner oss og hvor ekte vi er som den personen vi er .

(Howard Gray SJ)

Husk at vi er kalt til å etterfølge Jesus Kristus. Det betyr ikke at vi må kvitte oss med alle eiendeler vi har. Paven gir oss følgende veiledning:

“Hvert menneske har rett til livet, til sin fysiske integritet såvel som til de midler som kreves for å kunne føre et menneskeverdig liv; nemlig mat, klær, hus, hvile, legehjelp, sosiale tjenester”.

Derav følger at mennesket har rett til å bli tatt hånd om i tilfelle av sykdom, invaliditet, tap av forsørger, alderdom, arbeidsløshet, og i det hele tatt hver gang en uten egen skyld blir berøvet det nødvendige., til livets opphold» (Pacem in terris, 6).

Mye politisk og legislativ innsats må til om dette skal bli virkelighet. Folk må ikke gå og vente på hjelp «ovenfra», men hjelpe hverandre.

Vær konkret, vær realistisk

Tobits bok lærer oss å være konkrete i vår handlemåte med og for fattige. Det gjelder å gjenopprette skikkelige mellommenneskelige relasjoner. «Du skal ikke vende ansiktet bort fra noen fattig»  rydder da vei for barmhjertighetens og nestekjærlighetens goder, som gir mening og verdi til hele kristenlivet.

Vår oppmerksomhet og handlemåte må alltid være preget av evangelisk realisme. Det gjelder å finne ut hva andre virkelig trenger, ikke å kvitte oss med vårt overskudd. Det de helt sikkert trenger er «vår menneskelighet, vårt hjerte åpent for kjærlighet».

Bilde: katolsk.no. Den siste delen av teksten er sakset fra artikkelen på katolsk.no

De fem kloke og de fem uforstandige jomfruer

Søndagens evangelium om de 10 brudepikene er viden kjent. Men hva handler det egentlig om?

Hvis vi reflekterer over teksten, kan det komme opp spørsmål. For eksempel, hva er egentlig forskjellen på brudepikene? De ti mangler nok ikke god vilje eller punktlighet. Alle ti er der og venter på brudgommen. De blir trøtte alle sammen og sovner. Ingen av dem klarer å holde seg våken.

Vi kjenner Jesu oppfordring ‘Vær våken!” Det kommer vi til å høre snart ganske ofte. Adventstiden er i en særstilling når det gjelder å våke og be. Men her det å sove åpenbart ikke noe problem. Også de kloke jomfruene sover.

Forskjellen er å finne i det som disse kvinnene har brakt med seg eller (sic!) ikke har husket å ta med: oljen. Oljen til lampene. Forskjellen er altså hvordan kvinnene har forberedt seg til bryllupsfesten, til å møte brudgommen.

Hvordan ser det ut med våre forberedelsene for å kunne møte Kristus vår Herre? Hvordan ser det ut i våre hjerter? Tar vi oss tid til å møte vår oppstandne Herre, leter vi etter Kristus i våre liv?

Paven gir oss noe å fundere på i sin Angelusbønn på søndag. Du finner det ved å klikke her.

Har dere vært i Roma og sett på fasaden til kirken ‘Maria i Trastevere’ fra 13-tallet, særlig etter at det har blitt restaurert og ferdigstilt i 2018? Hva oppdaget dere da? Jo, vi ser de ti jomfruene nydelig fremstilt som mosaikk. Ved nærmere betraktning kan man se at kun de to kvinnene til høyre for Maria med barnet ikke har brennende lamper (et detaljert bilde ser du ved å klikke på lenken ovenfor). Og alle ti jomfruer trer frem til Jesusbarnet. Er dette et budskap?

Dere som ennå ikke har sett denne vidunderlige kirken, det blir ny pilegrimstur for menigheten om ca et år. Følg med på menighetens nettside for å få mer informasjon etter hvert.

Bilde øverst: Den restaurerte fasaden av Maria in Trastevere, domradio.de. Bilde nederst: Detalj av fasaden, walksinrome.com.