Author Archive: Helga

Maria: «Gjør som Jesus sier!»

Det Gud gir, er ment til å deles. Tanker fra p. Ragnars preken fra siste søndag.

Siste søndag var tjuendedag jul. Vi feiret Herrens dåp. Etter den dagen er det vanligvis slutt med juletiden.

Inntil da har vi feiret de sentrale hendelser ved Jesu komme til jorden (inkarnasjonen), hans fødsel med Maria og Josef i stallen, hyrdene som ble sendt av englene til krybben, de vise men som følger stjernen og finner så frem til den nyfødte kongen, og så Herrens dåp. Men historien slutter jo ikke her.

I dag hører vi om Jesus som deltaker på et bryllup, stedet heter Kana. Jesus virker sitt første mirakel der. Han begynner å vise – endog litt motstrebende – hvem han er.

Vi kjenner situasjonen. Det er noe stort som skjer, for eksempel et bryllup, og ikke alt går som planlagt. Som det er når store hendelser står for tur. Her skjer det en slags katastrofe på en fest, noe som er utenkelig i katolsk sammenheng: Vertene har gått tom for vin.

Maria, Jesu mor, er blant gjestene. Hun erkjenner situasjonens alvor og går rett til Jesus. Sønnen skal hjelpe – med en gang. Men hun får en blank avvisning: «Kvinne, hva vil du meg? Min time er ennå ikke kommet.»

Maria aksepterer dette ikke. Hun gir tjenerne beskjed: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.» Mødre vet stort sett hvordan de kan håndtere sine motstridige barn. Og så skjer miraklet: Seks store steinkar med vann blir til den beste vinen!

Som Sørlending koser jeg meg gjerne med å beregne, hvor mye vin dette ble. Vil si, på Sørlandet snakker vi om brus. Det er langt mindre farlig. Jesus forvandlet faktisk 600 liter vann, det tilsvarer altså 900 flasker vin! Og dette skjer etter at gjestene egentlig hadde fått nok vin i seg.

Men slik er Gud, utrolig generøs. Slik er Guds kjærlighet for oss mennesker, for hele skapningen. Husk: Det Gud gir, er ment til å deles, og dette gjelder også og spesielt for Guds kjærlighet.

Den som går i forbønn for oss, er Maria. Hun kan gjøre det, hun er mor til Ham som kan virke de store gjerninger. «Gjør som han sier,» forteller Maria oss. Hun hører oss, fordi hun er mor.

Når vi møter lidelser og utfordringer, da kan det være enklere å gå til Maria. Hun er jo en av oss. Hun har også gjennomgått mye. Hun måtte gå på veier hun ikke hadde valgt selv, veier hun ikke var forberedt på. Derfor er hun oss nær.

Maria viser oss hvordan vi kan stole på Gud, hvordan vi kan være trofast. «Gjør som han sier!» La oss be om Marias utholdenhet til å gjøre Guds vilje.

«Mitt barn, jeg har kalt deg ved navn, du er min!»

Ingen står utenfor. Tør vi la oss forvandle? Tanker fra p. Ragnars preken på Festen for Herrens Dåp.

Januar er alltid en spennende tid! Hvordan har det gått med våre nyttårsfortsettene, våre nyttårsløftene, måtte det være et eneste eller hele syv? Kanskje har de jo overlevd den 1. uken av det nye året?

Gud ser heldigvis ikke på hvor flinke vi er. Dette belyser særlig dagens andre lesning. Gud elsker oss av nåde. «For Jesus gav seg selv som løsepenge for oss, for å befri oss fra ondskapens makt, så vi kunne bli rene og være hans eget folk, ivrige etter å gjøre det gode.»

I dag feirer vi Herrens Dåp. Dåpen er det første av de syv sakramentene. Dåpen innvier oss til et liv i den Hellige Ånd. Vi blir født på ny, vi blir ledet på veien til hellighet.

Jesus trengte ikke dåpen. Men han viser ydmykhet og solidaritet med oss. I dåpen lar vi oss styrke av Guds nåde, barmhjertighet og kjærlighet, veien til det evige liv åpnes for oss, vi får bekreftelse på at vi er Guds barn, og vi mottar Jesu oppdrag til å forkynne.

Vi har plutselig en person som går denne veien med oss, en ledsager, en venn som er tilstede – alltid.

Dette vennskapets relasjon kan bli forstyrret. Da har vi heldigvis et annet fantastisk sakrament: skriftemålet. Når vi fornemmer at vårt vennskap til Gud har blitt forstyrret av noe vi har gjort, så blir det mulighet for gjenopprettelse ved å vise vår anger i skriftemålet. Igjen kan vi bli Guds skyldfrie barn. Har vi noe på samvittighet, så venter Gud allerede på oss.

Ingen står utenfor. «Mitt barn, jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Tør vi å la oss forvandle? 

Kontaktklubben – Årets siste tur

Besøk på Kongsvinger og Charlottenberg

Kontaktklubben dro på årets siste tur østover. P. Waldemar hadde åpnet sin sognekirke Sta. Clara for oss. Vi ble godt tatt imot av kirketjener Sam. P. Hubert, vår turprest, feiret messen med oss. Sognepresten i Sta. Clara, p. Waldemar, godt kjent i St. Hallvard fra hans første tjenesteår i Norge, var dessverre ikke med. Vi håper at han har anledning å være sammen med oss neste gang vi besøker Kongsvinger.

Som vanlig vanket det en fin lunsjbuffet etter vi hadde krysset grensen til Søta Bror, og så slapp vi gjengen løs til den etterlengte handleturen. Det var fornøyde deltakere som hvilte etter dagens bragt i bussen på veien hjem.

Til alle dere og til alle i Kontaktklubben som ikke kunne være med: God jul og et godt nytt år 2025. Vi sees igjen 15. januar når Kontaktklubben starter opp igjen.

Matthias Claudius – Sang i advent

Og så lyser verden langsomt hen mot julen

Alltid et lite lys mer
i kransen vi har flettet,
slik at den lyser oss
gjennom de mørke timene.

To, tre, så fire!
Rundt omkring kransen, hvilken glans,
og så lyser også vi,
og så lyser rommet.

Og så lyser verden
langsomt hen mot julen.
Og han som holder den i sine hender,
vet om velsignelsen.

Det var i det femtende år av Caesar Tiberius’ regjering…

Advent – en tid for venting, forventning og håp. Tanker fra p. Ragnars preken på 2. søndag i advent.

Vår tilværelsen handler om tid. Årene går, og vi venter. Hva venter vi på? For eksempel på bedre helse, bedre relasjoner, bedre økonomi og så videre. Tiden blir en håpets tid.

I dagens evangelium blir tiden veldig viktig for evangelisten Lukas. Guds ord kommer til Johannes Døperen. Dette blir et unikt og helt spesifikt øyeblikk. Lukas skriver: Det var i det femtende år av Caesar Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var guvernør i Judea og Herodes landsfyrste i Galilea, hans bror Filip i Iturea og Trakonitis, Lysanias landsfyrste i Abilene, og Annas og Kaifas var yppersteprester – da talte Gud til Johannes, Sakarias’ sønn, ute i ødemarken.

For et viktig moment som introduseres på denne høytidelige måten! Det skaper nytt håp og stor forventning: «Alle mennesker skal se Guds frelse!» Det kommer en sann og rettferdig Herre!

Og så siterer Lukas profeten Jesaja: Først må veien ryddes og stiene må gjøres rette. Hver dal må heves, hvert fjell og hver haug senkes. Hva mener profeten?

Jo, det er de fjell av arroganse og egoisme som vi har bygget opp. Likeledes må de daler av motløshet og fortvilelse forsvinne. Alt dette blir tatt bort i det øyeblikket Herren kommer. Da gis det håp til dem som sulter, både legemlig og åndelig. Skaperverket tas vare på. Det skjer helbredelse i våre relasjoner, i vår egen familie. Lindring kommer dit der folk lider.

I advent venter vi på forvandling. Våre hjerter vil fylles med Guds egen kjærlighet. Største av alt er kjærligheten, men advent er preget av håp og forventning. Av og til er håp kanskje større, i hvert fall like viktig. Uten håp ville ikke kjærlighet være mulig.

La oss be om styrke og utholdenhet for at våre hjerter kan ta imot vår frelser nå og på den siste dagen!