Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
I dag ble det også feiret messe på formiddagen, med Kontaktklubb etterpå. Både p. Ragnar og vår nye eritreiske prest abba Meconnen feiret messen kl. 11, som seg hør og bør i røde messehagler. De signaliserer at vi feirer en martyr i dag. Ja visst, den røde fargen brukes også for den Hellige Ånd i Pinsen.
For dem som ikke rakk messen kl. 11, det blir messe kl. 18 også. Velkommen!
Kontaktklubben tar nå en julepause og starter opp igjen 10. januar.
I dag feires den hellige Lucia av Siracusa. Hun levde på 200-tallet på Sicilia (Syrakus) og led martyrdøden rundt året 300. Det har blitt laget flere legender om henne, men ikke noe er sikkert. Snart etter Lucias martyrdød ble hun erklært helgen.
Navnet Lucia stammer fra det latinske ordet ‘lux’ som betyr lys. Da kristendommen kom til Norden, ble dagen en merkedag på primstaven. Dagen blir feiret spesielt i Sverige. Våre svenske naboer begynte å hylle Lucia i 1893. Den første Lucia-prosesjonen toget gjennom Stockholm i 1927. Derfra spredte denne tradisjonen seg til resten av Norden.
Vi på kontoret fikk i dag hyggelig besøk fra våre gode naboer i Fransiskushjelpen som skred gjennom gangene og sang Luciasangen. De hadde med seg en stor bolle med selvlagede Lussekatter som de delte ut. Deilig! Hjertelig takk for denne flotte overraskelsen!
I dag passer det godt med evangeliet om Johannes Døperen fordi vi har voksendåp. Evangelisten Markus begynner sitt evangelium med nettopp Johannes.
Evangelisten lar oss ikke vite noe om Jesu eller Johannes’ barndom og oppvekst. Markus begynner med noen korte setninger om hvem Johannes og Jesus er og hva de gjør.
Begge to er fattige og ydmyke. Og disse kvalitetene er viktige også for oss når vi prøver å bygge opp en god relasjon til Gud. Adventstiden er en viktig og passende tid til dette, men selvsagt ikke utelukkende.
I advent forbereder vi oss ikke bare å feire Jesu fødsel for 2000 år siden, vi forbereder oss til Jesu annet komme. Forberedelsen inkluderer bønn, faste og almisser. Da er fokuset på noe helt annet enn det frenetiske konsumet som råder rundt omkring oss i disse tider.
Den viktigste natten i verdenshistorien blir dannet om til en matorgie med levende lys. Vil vi ha det slik?
Vi bør be mer, håpe mer, gi mer og være mer. Vi er Guds redskaper. Johannes oppfordrer de som lytter til ham: Gjør veien klar!
Det er vår oppgave, og den må ikke bagatelliseres.
Vi selv kan være en røst som roper i ødemarken. Vi må aldri gi opp, også når det er få som vil lytte til oss.
Advent, en tid til forberedelse og omvendelse. I lesningen hører vi en klar tale fra profeten Jesaja. Trøst mitt folk! Rydd vei for Herren! Rop med kraftig røst, du Sions gledesbud! Vær ikke redd!
Det begynner her, med deg og meg. La oss være villige til å leve i Guds kjærlighet. Måtte den alltid være kilden til alt i våre liv.
Da har vi kommet til første søndag i advent. Vi retter våre blikk på det som skal komme. De siste ukene handlet tekstene i liturgien mye om dom og dommedagen. Nå skifter vi fokus til glede, håp og forventninger. Vi venter på Jesu komme – denne gang som barn i krybben og i dag som den oppstandne Kristus som ønsker å bo i våre hjerter.
Hva tror du er selve grunnlaget for det som skal skje? Jo, det er Guds kjærlighet. Gud elsker hver av oss uten unntak. Uten unntak!
Hvorfor er det for oss ofte så vanskelig å akseptere at vi er elsket uten krav, uten betingelser? Vi kan knapt tro på at det forholder seg slik.
Det skyldes nok at vi tror vi må gjøre oss fortjent til at noen sier ja til oss, at noen mener det godt med oss, at noen elsker oss. Vi blir belønnet når vi er greie og gjør som vi blir fortalt. Slik har vi blitt opplært til, det er vår menneskelig erfaring med vår omverden.
Men det er helt annerledes med Gud. Vi må ikke fortjene Guds kjærlighet. Den er der for oss, alltid.
Vi kan heller ikke gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet. Fordi vi alle er syndere. Jesus har kommet for å helbrede og sette oss fri. Det er ikke en belønning, men medisin for vår sjel.
Det samme må da også gjelde for sakramentene, eller?
I skrivende stund, 5. desember, hører vi i dagens evangeliet Jesu jubelrop: “Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små.”
En tysk benediktinerpater skriver i dag* i en liten refleksjon over denne setningen: Jesus brukte bilder og et språk som kunne forstås av alle. Teologi i dag kan virke meget komplisert og kan bidra mer til å lukke døren til Gud enn å åpne den.
Gjør døren høy, gjør porten vid, synger vi i advent. Jesus har bebreidet fariseerne for å gjøre nettopp ikke dette, døren høy og porten vid. De holdt ofte på med å stenge tilgangen til Gud.
Når jeg, skriver benediktinerpateren, snakker med mennesker om et felles nattverd, så får jeg høre: ‘Men det er jo den samme Gud vi tror på. Og vi alle tror på at Jesus er tilstede i måltidet. Og vi har en stor lengsel etter å delta alle sammen i nattverden. Hvorfor skulle vi da ikke gjøre det?’
Og så gjør disse mennesker det. Det er de ulærde, enkle menneskene som Jesus priser salig. Det er de som Gud åpenbarer seg for.
Tro er ikke en komplisert sak – fordi Gud er enkel. Han leder oss mennesker og viser i våre enkle, enfoldige hjerter hva som er det riktige. Det er de ulærde og enkle som lar sin tro bli helt konkret, her og nå, i de daglige og kjærlige handlingene.
Vår sogneprest avsluttet sin preken på søndag med å sitere fra Paulus brev til korinterne: ‘Kjærlighet tåler alt, den tar aldri slutt.’ Hvis vi har kjærlighet i minne, sa p. Ragnar, så må frykt vike for håp. Vi er aldri alene, vi er ett fellesskap, én familie.
La Gud holde deg trofast. Vi klarer det ikke av egen kraft. La vi Gud slippe til, stole på ham, så vil han forvandle oss. La oss be om styrke, om mot til å være håpets redskaper. Da er vi forberedt til Jesu komme.
* i heftet Te Deum fra benediktinerklosteret Maria Laach, Tyskland
