Om å øve inn nye vaner – et viktig bidrag særlig nå i Skaperverkets tid
Bevisstheten om alvoret i dagens kulturelle og økologiske krise må komme til uttrykk i nye vaner. Mange mennesker vet at dagens fremskritt og den rene opphopning av ting og fornøyelser ikke er nok for å gi mening og glede til menneskehjertet, men de føler seg ute av stand til å oppgi det markedet setter foran dem.
I de landene som skulle gjøre de største endringer i konsumvanene, har unge mennesker en ny økologisk sensitivitet og en generøs innstilling, og noen av dem kjemper en beundringsverdig kamp for miljøvern, men de er vokst opp i en kontekst av et ekstraordinært høyt konsum som gjør utviklingen av andre vaner vanskelig. Derfor stå vi foran en oppdragelsesutfordring (LS 209).
Det er alltid mulig på ny å utvikle evnen til å gå ut av seg selv for å møte den andre.
Hvis vi ikke gjør det, vil andre skapninger ikke bli anerkjent for sin sanne verdi; vi bryr oss ikke om å ta vare på ting for andres skyld; vi er ute av stand til å sette grenser for oss selv og avhjelpe andres lidelse eller ødeleggelser av omgivelsene.
Denne grunnleggende holdningen å overvinne seg selv, og avvisningen av enhver form for selvsentrerthet og selvopptatthet, er roten som gjør det mulig å ta vare på våre brødre og søstre og på miljøet.
Det er også disse holdningene som frembringer den moralske reaksjonen å vurdere virkningene av alle våre handlinger og personlige avgjørelser på verden omkring oss.
Hvis vi kan overvinne individualismen, vil vi også være i stand til å utvikle en alternativ livsstil og fremkalle betydelige endringer i samfunnet. (LS 208)
«Afghanistan var okkupert i 20 år og deretter ble troppene tilbaketrukket. Jeg husker lignende historiske fakta, men jeg ble berørt av noe som forbundskansler Merkel, som er en av verdenspolitikkens store skikkelser, sa i Moskva 20. august i år. Hun sa følgende, og jeg håper oversettelsen er riktig:
‘Det er nødvendig å sette en stopper for den uansvarlige politikken om å gripe inn utenfra og bygge demokrati i andre land, uten å ta hensyn til folkenes tradisjoner.‘
Kortfattet og avgjørende. Jeg synes dette sier mye; og alle kan tolke det som de vil. Men der følte jeg en visdom i å høre denne kvinnen si dette.»
Les mer på: https://international.la-croix.com/ – intervju med Carlos Herrera, COPE Bilde: Maria Laura Antonelli / AGF Foto/PHOTOSHOT/MAXPPP
Igjen var det en travel helg i vår menighet. Mens den siste helgen var preget av tre førstekommunionsmesser og søndagens mange messer, var det denne gang to høytidelige konfirmasjonsmesser på lørdag og i dag søndagsmessene.
Takk til p. Tao som ble sendt av biskopen for å vikariere i fermingsmessene. Og det gjorde han på en veldig fin måte. P. Tao fortalte de unge at de var i kirken fordi Gud ville det. Hver enkelt av dem var kalt. Dagens feiring handlet i bunn og grunn om Gud, ikke så mye om konfirmantene eller oss andre som var tilstede. Gud bekrefter sin kjærlighet til hver og en av konfirmantene, til hver og en av oss.
Så spurte presten konfirmantene hva som hadde vært deres første bønn. Den aller første. Et av forslagene fra konfirmantene var: «Fader vår». Ja fint, men den kom senere, svarte p. Tao. Nei, den aller første bønnen handlet ikke om at vi snakker, at vi henvender oss til Gud med ord. Den ba vi da vi ble unnfanget, da vi kom til livet. Gud vil at vi lever, fortalte p. Tao de unge. Og dette utgjør vår verdighet, vår umistelige verdighet som Guds barn.
P. Tao forklarte det med flere eksempler. Han tok ut en 200-seddel av pungen og viste den konfirmantene. Hva er denne verdt, spurte han? Så krøllet han seddelen og spurte igjen. Og så kastet han den på gulvet, tråkket på den og spurte igjen. Svaret i alle tre tilfeller: Verdien var og forble 200 kroner. Det var som med oss mennesker, utdypet p. Tao. Oså når vi blir mobbet, tråkket på, når vi føler oss deprimerte, ensomme, når vi tviler på Gud, på Kirken, på hele livet: Gud er der for oss, vi er elsket, uansett. «Husk det og tar det med i livet deres», oppfordret presten de unge.
Søndagens høymesse ble feiret av pastor Oddvar, en kjent skikkelse på Enerhaugen. Han tok utgangspunkt i evangeliets hebraiske ord: Effata – åpne dine ører. Han fortalte om mor Teresa, dagens helgen, som hadde ørene åpne da hun fikk Guds kall om å jobbe med de aller fattigste i Kalkutta, India. Pastor Oddvar avsluttet sin preken med en bønn som gjelder oss alle: La oss be til Gud at han holder våre ører åpne. Amen!
Mange som engasjerer seg for andre, for vår planet, i politikken og samfunnet, må ofte tåle skuffelser. Det er viktig å kunne omgås dem uten å miste motet og drivkraften. Det gjelder også nå i Skaperverkets tid (Season of creation). Vår pave har kloke ord og råd å gi:
Skuffelser. Jeg hadde flere. Jeg hadde flere skuffelser i livet, og det er bra fordi skuffelser er som nødlandinger. De er som nødlandinger i livet. Og poenget er å reise seg. Det finnes en sang fra fjellfolk som sier mye til meg: «På fjelltur er det ikke viktig å ikke falle, men å reise seg etter fallet».
Og du, når du er konfrontert med en skuffelse, har to alternativer: Enten blir du i din skuffelse og sier at dette ikke kommer til å fungere – som teksten i en tango uttrykker det: «Dale que va, que todo es igual, que allá en el horno nos vamos a Finderar» [Tekst på argentinsk slang, av en tangosang fra 1930-årene: «Gi opp, det er det samme, der i helvete skal vi gjenforenes»] – eller du reiser deg og starter på ny. Og jeg tror at i møte med krigen, i møte med et nederlag, selv i møte med din egen skuffelse, din egen elendighet eller din egen synd, må du reise deg og ikke bli liggende.
Les mer på: https://international.la-croix.com/ – intervju med Carlos Herrera, COPE Bilde: Nødlanding på Hudson river for 10 år siden, spiegel.de
