Nyheter

Den nye, ukontrollerbare makten i verden

Aldri før har menneskeheten hatt så stor makt over seg selv, og det finnes ingen garanti for at denne makten alltid vil bli brukt vel, særlig når man tenker over hvordan den brukes akkurat nå. Det holder å minne om atombombene som ble sluppet i midten av det 20. århundre, eller det store oppbudet av teknologi som nazismen, kommunismen og andre totalitære regimer har benyttet for å utrydde millioner av mennesker, for ikke å snakke om at dagens krigføring råder over stadig dødeligere våpen.

I hvilke hender ligger det så mye makt, eller hvor vil den eventuelt ende opp? Det at den ligger hos en ørliten del av menneskeheten, er ekstremt risikabelt (104).

Det er et faktum at det moderne mennesket ikke er opplært til å bruke makten godt, fordi den overveldende teknologiske utviklingen ikke har gått sammen med en utvikling hva menneskelig ansvar, verdier og samvittighet angår. Hver epoke synes kun å utvikle mangelfull erkjennelse av egne grenser.

Av denne grunn er det mulig at menneskeheten ikke fullt ut forstår alvoret i de utfordringene vi står overfor. Og mulighetene for at mennesket vil bruke denne makten galt, vokser uavbrutt når det ikke eksisterer frihetsnormer, men bare påståtte nødvendigheter: nytte og sikkerhet.

Mennesket er ikke fullstendig autonomt. Vår frihet svinner bort når den overlates til blinde krefter – ubevissthetens, den umiddelbare behovstilfredsstillelsens, egoismens og voldens krefter. I dette henseende står vi utsatt til overfor vår stadig økende makt, uten midler til å kontrollere den. Vi har visse overfladiske mekanismer, men vi kan ikke hevde at vi har en sunn etikk, en kultur og spiritualitet som virkelig kan begrense den og tøyle den med klartseende selvkontroll (105).

Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket – og den private eiendoms rolle

Hva mer er, når hjertene våre virkelig er åpne for universell enhet, da er intet og ingen utelukket fra denne omsorgen. Følgelig er det også sant at likegyldigheten eller grusomheten mot andre skapninger i verden før eller senere vil innvirke på hvordan vi behandler våre medmennesker. Hjertet er bare ett, og den samme ynkeligheten som fører til mishandling av dyr, viser seg ganske snart i våre relasjoner til andre mennesker (91). Enhver grusom handling overfor en hvilken som helst skapning, er i strid med menneskeverdet.

Vi kan ikke se oss selv som kjærlighetsfulle mennesker hvis det er deler av virkeligheten vi ikke bryr oss om: «Fred, rettferdighet og bevaring av skaperverket er tre temaer som er absolutt forbundet med hverandre, som ikke kan adskilles og behandles enkeltvis uten straks å henfalle til reduksjonisme.» Alt henger sammen!

Følgelig må hver økologisk tilnærming inkludere et sosialt perspektiv som tar de fattiges og underprivilegertes fundamentale rettigheter med i regnestykket. Prinsippet om at den private eiendomsretten skal underordnes den allmenne adgang til godene, og som følge av det, alles rett til å bruke av dem, er en gyllen regel i sosial adferd og den sosialetiske ordens grunnprinsipp.

Kirken virkelig forsvarer den private eiendomsretten, men hun lærer ikke mindre klart at det alltid hviler en ‘sosial heftelse’ ved all privat eiendom, så godene kan tjene til det generelle formål som Gud har bestemt for den (93).

Miljøet er et felles gode, hele menneskehetens arv og alles ansvar. Hvis vi gjør noe til vårt eget, er det kun for å administrere det for det felles beste. Hvis vi ikke gjør det, belaster vi vår samvittighet med at vi har fornektet andres eksistens. 20% av verdens befolkning forbruker ressurser i en slik målestokk at de frarøver fattige nasjoner og kommende generasjoner det de trenger for å overleve.

Bilde: Privat hage på Stadlandet (HHM)

Gud sier: «Jord må ikke selges for all fremtid. For landet er mitt, og dere er fremmede og innflyttere hos meg.» (3 Mos 25,23 – LS 67)

Katekismen kritiserer skarpt og direkte en forvrengt antroposentrisme: «Hver skapning er på sitt vis god og fullkommen. De ulike skapningene, som er villet slik de er, gjenspeiler hver på sin måte et glimt av Guds uendelige visdom og godhet. Dette er grunnen til at mennesket må respektere det gode i hver skapning, slik at den ikke blir brukt på en måte som er i strid med skaperorden.» (69)

Skaperverket kan bare forstås som en gave fra Guds utstrakte hånd, og som en virkelighet som – gjennomlyst av kjærlighet – kaller oss sammen til et altomfattende fellesskap. (76)

Redaksjonens anmerkning: Værens forrang fremfor det å være nyttig, dette gjelder også for mennesker. Fortellingen om Kain og Abel viser følgende (LS 70): Å forsømme plikten til å ta vare på og opprettholde en god relasjon til min neste, som jeg har ansvar for både hva omsorg og trygghet angår, ødelegger min indre relasjon til meg selv, til den andre, til Gud og til jorden. Når alle disse relasjonene neglisjeres, når rettferdigheten ikke lenger bor i landet, sier Bibelen oss at hele livet er truet.

I disse gamle fortellingene, rike på symbolikk, finnes allerede en overbevisning vi deler i dag, at alt står i et innbyrdes forhold til hverandre, og at ekte omsorg for vårt eget liv og for vår relasjon til naturen ikke kan skilles fra omsorg, rettferdighet og trofasthet mot andre.

Den menneskelige frihet kan bidra klokt til en positiv utvikling, men den kan også være opphav til nye onder, nye årsaker til lidelse og virkelig tilbakegang. Slik oppstår den menneskelige historien, som kan bli frihet, vekst, frelse og kjærlighet – eller dekadanse og gjensidig ødeleggelse. Kirken søker i sitt arbeid ikke bare å påminne oss om plikten til å ta vare på naturen, men «må i første rekke beskytte mennesket fra å ødelegge seg selv». (79)

Men Gud, som ønsker å handle sammen med oss og vil regne med vårt samarbeide, kan også trekke noe godt ut av det onde vi steller i stand, for «Den Hellige Ånd besitter en uendelig kreativitet, som er Guds egen, og vet å løse selv de mest kompliserte og ugjennomtrengelige vanskelighetene i menneskelige affærer.» (80)

Bilde: Fjæremarkens kunstneriske bygg (HHM)

Visdommen i bibelberetningen

Derfor er det betydningsfullt at den harmonien den hellige Frans av Assisi erfarte med alle skapninger, ble ansett for å være en helbredelse av dette bruddet. Den hellige Bonaventura sa at Frans på en måte vendte tilbake til den opprinnelige uskyld når han levde forsonet med alle skapninger.

Langt fra dette forbildet manifesterer synden seg i dag med all sin destruktive kraft i kriger, i ulike former for vold og mishandling, i forsømmelse av de svakeste og i angrepene på naturen.

Vi er ikke Gud. Jorden eksisterte før oss og er blitt gitt til oss. … Vi må i dag ettertrykkelig tilbakevise den oppfatning at vår identitet som skapt i Guds bilde og med råderett over jorden, skulle rettferdiggjøre et absolutt herredømme over alle andre skapninger. … Forholdet mellom mennesker og naturen må bære preg av ansvarlig gjensidighet.

Redaksjonen: For å få det til etterlyser paven
– en ny dialog om hvordan vi skal utforme vår planets fremtid (14)
– og et juridisk rammeverk som skal sette klare grenser og sikre beskyttelsen av økosystemet (53).

Viktige spørsmål i denne sammenheng og som paven tar opp i LS, er (16)
– den tette forbindelsen mellom de fattige og planetens sårbarhet
– overbevisningen om at alt i verden henger sammen
– kritikken av et nytt paradigme og maktformer som avledes av teknologi
– søke andre måter å forstå økonomi og fremskritt på
– den enkelte skapnings egenverdi
– økologiens betydning for mennesket
– nødvendigheten av oppriktige og ærlige debatter
– internasjonal og lokal politikks tunge ansvar
– bruk og kast-samfunnet
– og et forslag til en ny livsstil.

Utdrag fra pavens encyklika ‘Laudato Si’ (LS), avsnitt 66-67, litt tilpasset. Tallene i parentes viser til avsnitt i encyklikaen.
Bilde: Solnedgang ved Kråkenes fyr, Vestlandet
* Gud velsignet dem [Adam og Eva] og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»
** Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den.
*** Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

Om omsorgen for vårt felles hjem – Pave Frans skriver følgende:

Jeg mener at Frans ganske enkelt er et eksempel for omsorgen for de svake og for en glad og autentisk levd økologi. I ham ser vi at omsorg for naturen, rettferdighet for de fattige, engasjement for samfunnet og indre fred er uadskillelig forbundet.

Han sto i et fortrolig forhold til hele skapningen. … Derfor kalte han også de minste av alle skapninger bror eller søster. Denne overbevisningen må ikke hånes som irrasjonell romantisisme, for den påvirker valgene som bestemmer våre handlinger.

Når vi nærmer oss naturen og miljøet uten denne evnen til undring og beundring, … blir våre holdninger holdningene til herskeren, konsumenten eller den rene utbytteren av ressursene, som er ute av stand til å sette grenser for sine umiddelbare interesser.

Bilder: Kjøsnesfjord, Jølster og blomsterbed i Frognerparken (HHM). Teksten: Utdrag fra pavens encyklika ‘Laudato Si’, avsnitt 10-12, litt tilpasset.