Vi minner om den hellige Frans av Assis som forbilde for å forstå at et sunt forhold til skapningen er en dimensjon ved menneskets fullstendige omvendelse, som inneholder innrømmelsen av egne feil, synder, laster og forsømmelser – og dyp anger og forandring innenfra.
Australias biskoper snakket om viktigheten av en slik omvendelse for å forsone seg med skapningen: «For å realisere en slik forsoning, må vi granske våre liv og innrømme de måtene vi har skadet Guds skaperverk gjennom våre handlinger og ved å unnlate å handle. Vi trenger å erfare en omvendelse, en hjertets forandring.» (LS 218)
De ytre ørkenlandskap vokser i verden, fordi den indre ørkenen er blitt for stor
Hvis det stemmer at «de ytre ørkenlandskap vokser i verden, fordi den indre ørkenen er blitt for stor» (Benedikt XVI), da er den økologiske krisen også en oppfordring til en dyp indre omvendelse.
Men vi må tilstå at det finnes engasjerte og bedende kristne som viser tendenser til å latterliggjøre andres bekymring for miljøet under påskudd av realisme og pragmatisme. Andre er passive , de velger å ikke legge om vanene og er inkonsekvente. De trenger følgelig en økologisk omvendelse, hvor virkningene av deres møte med Jesus Kristus blir synlige i deres forhold til verden rundt seg.
Å leve kallet til å ta vare på Guds skaperverk er en vesentlig del av et godt moralsk liv; det er ikke et valg man har eller et sekundært aspekt ved den kristne erfaring (LS 217).
Den kristne spiritualitetens store rikdom, akkumulert som den er gjennom 20 århundrers erfaringer gjort personlig og i fellesskap, er et verdifullt bidrag til menneskehetens fornyelse.
Jeg vil gjerne gi kristne noen forslag til en økologisk spiritualitet som springer ut av vår tro, for det Evangeliet lærer oss, har konsekvenser for vår måte å tenke, føle og leve.
Det handler ikke så mye om ideer, men fremfor alt om motvasjonene som følger av spiritualiteten og som fremmer en lidenskap for å verne om verden.
Det er ikke mulig å gå inn for slike høye idealer basert bare på doktriner, uten en mystikk som beskjeler oss, uten indre beveggrunner som ansporer, motiverer, oppmunterer og gir mening til individuelle og felles aktiviteter.
Jeg må innrømme at vi kristne ikke alltid har tatt imot og utviklet den rikdom som Gud har gitt Kirken, hvor Åndens liv ikke er adskilt fra kroppen, naturen eller verdens realiteter, men leves i og med dem, i fellesskap med alt som omgir oss.
Forbindelse mellom en god estetisk utdannelse og bevaringen av et sunt miljø
I denne sammenheng kan ikke forbindelsen mellom en god estetisk utdannelse og bevaringen av et sunt miljø oversees. Ved å læres opp til å se og verdsette skjønnhet, lærer vi å ta avstand fra en utilitaristisk pragmatisme. Hvis noen ikke lærer å stoppe opp og beundre noe som er vakkert, må vi ikke bli overrasket om han eller hun behandler alt som objekter som kan brukes eller misbrukes uten skrupler.
Miljøutdannelsen forblir ufruktbar hvis den ikke også bestreber seg på å utbre et nytt syn på mennesket, på livet, på samfunnet og forholdet til naturen. Ellers vil konsumismens paradigme fortsette å utbres ved hjelp av media og markedets høyeffektive maskineri (LS 215).
Miljøutdannelsen finner sted i mange sammenhenger: skolen, familien, media, katekse og andre steder. God opplæring i unge år planter såkorn som kan bære frukt livet igjennom. Jeg vil likevel fremheve viktigheten av familien.
Det er i familien vi først lærer å vise kjærlighet og respekt for livet, som for eksempel riktig bruk av ting, orden og renslighet, respekt for det lokale økosystemet og omsorg for alle skapninger.
I familien finner en helhetlig oppdragelse sted, som gjør oss i stand til harmonisk å vokse i personlig modenhet. I familien lærer vi å spørre uten å kreve, å si «takk» som uttrykk for ekte takknemlighet for det vi har fått, å kontrollere aggressivitet og grådighet og be om tilgivelse når vi har gjort noe galt. Disse enkle gestene av ærlig høflighet hjelper til å bygge en kultur for felles liv og respekt for våre omgivelser.
Politiske institusjoner og ulike andre foreninger er også betrodd å fremme folks forståelse. Det gjelder også Kirken. Alle kristne forsamlinger har en viktig rolle å spille i miljøutdannelsen.
Det er også mitt håp at seminarer og formasjonshus gir opplæring til ansvarlig enkelhet, takknemlig betraktning av verden, omsorg for fattiges behov og vern av miljøet.
Mye står på spill, derfor er det ikke bare maktinstitusjoner som med nødvendighet må sanksjonere mot angrepene på miljøet, det er like nødvendig at vi passer på hverandre og oppdrar hverandre (LS 213 og 214).
