Nyheter

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jesu forklarelse

Refleksjon over dagens 2. lesning 2 Pet 1,16-19 – «Du er min datter, min sønn, som jeg har kjær!»

Kjæreste venner, når vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme, var det ikke oppdiktede fabler vi berettet for dere; nei, med egne øyne hadde vi sett ham i hans guddomsglans.
For det var Gud Fader som forlenet ham med ære og herlighet, det var hans opphøyede herlighet som lot sin røst høre og sa: «Dette er min Sønn som jeg har kjær, han som har all min yndest.» Vi hørte selv denne stemmen lyde fra himmelen, den gang vi var med ham på det hellige fjell.
Derfor står også profetenes ord fastere for oss enn noensinne, og dere vil gjøre vel i å akte på det! For det er lik en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.

For vår refleksjon har vi valgt dagens andre lesning fra begynnelsen av Peters andre brev. Peter innprenter hans tilhørere at hans forkynnelse er sant, at det ikke dreier seg om ‘oppdiktede fabler’. Om de vil tro på ham? Vi kjenner det godt fra vår egen virkelighet: Hvem skal vi lytte til, hvem skal vi tro på? Det er så mange stemmer i verden, hvilke er pålitelige?

Denne gang var det nok litt mer begrenset hva folk kunne blitt fortalt. Det fantes ikke så mange kilder til informasjon som i dag. Men det var nok allikevel mange ulike røster som ville skaffe seg gehør. Det fantes mange historiefortellere som dro fra landsby til landsby for å finne lyttere for deres fortellinger – oppdiktet eller ei. Folk var kritiske, det måtte også Peter erfare. Hans historie er da jo også vanskelig å tro! Gud som velger ut et menneske til sin egen sønn? Gud som forkynner at han elsker dette menneske, at det har ‘all hans yndest’?

Den historien Peter forteller om her, er også nedfelt i dagens evangelium. Jesus tar med Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell hvor han blir ‘forklaret’. Evangelisten beretter at hans klær blir skinnende hvite, at Moses og Elias kommer for å snakke med Jesus, og at Gud til slutt uttaler nettopp de ordene som Peter nevner i lesningen ovenfor: «Dette er min Sønn som jeg har kjær, han som har all min yndest. Lytt til ham.» Det betyr: Evangelisten Markus (historien finnes i alle tre synoptiske evangelier med små variasjoner, altså hos Markus, Matteus og Lukas) og Peter velger nesten samme ordlyd for å fortelle samme historie. Et tydelig tegn på troverdighet.

Et annet tegn er det som skjer i våre hjerter når vi leser en slik beretning. Beveger det seg noe dypt i meg selv når jeg lytter til ordene? Kanskje en lengsel stiger opp eller en anelse om at ordene er sanne? Peter formulerer det så vidunderlig: «For profetenes ord er som en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.» Kjenner dere denne erfaringen? Jeg ønsker dere alle slike opplevelser: at dagen bryter frem i deres hjerter og morgenstjernen stiger opp derfra, at også dere får høre Guds stemme: «Du er min datter, du er min sønn, som jeg har kjær!»

I fellesskap gjennom kirkeåret – Jesus snur opp ned på verden

Det som kalles Bergprekenen i evangeliet etter Matteus (5,1 – 7,29), kalles Sletteprekenen i Lukas’ evangeliet (6,20-49). Det er nærmest en ur-kristen katekisme. Matteus presenterer åtte saligprisninger, mens Lukas har notert fire saligprisninger og fire verop. La oss se på Lukas’ saligprisninger:

Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.

Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.

Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.

Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!

I dette kapitlet i Lukas’ evangeliet har Jesus nettopp valgt sine tolv disipler på fjellet. Dette er de aller første ordene han sier til dem og til den store mengden som har samlet seg på foten av fjellet, på sletten, så de ordene må være viktige. Jesus beskriver hvordan verden ville se ut om menneskene virkelig ville følge ham. Han gir oss en opp ned versjon av virkeligheten som setter vårt verdenssyn og vår moral på hodet.

  1. Velsignet er du som er fattig.
    For en merkelig ting å si! Tror noen virkelig i dag at de fattige er velsignet? Jeg tror ikke det. De fleste av oss er oppvokst i et kapitalistisk system og er helt og holdent påvirket av det. Vi tror nok heller at det er de rike som blir velsignet. Vi har til og med gjort evangeliet om til et “velstandsbudskap” – at hvis vi har nok tro, belønner Gud oss med økonomisk suksess. Det kan nok ikke være det samme som det Jesus sier her!

Teologer har funnet ut at Lukas skriver for en fattig menighet. I denne saligprisningen henvender Jesus seg direkte til de fattige og oppmuntrer dem. Han mykner ikke opp ting som Matteus. Matteus skriver for sine mer velstående lesere ved å si «Salige er de fattige i ånden.»

2. Velsignet er du som nå er sulten.
Det ser ut som om Jesus lærer oss at vi trenger noe misnøye – som uansett tilsvarer den menneskelige situasjonen – slik at vi lengter etter Gud. Gud alene er den som til slutt vil tilfredsstille oss.

3. Velsignet er du som gråter nå.
Gråt høres ikke ut som en positiv ting, men folk som har gjennomgått stor sorg, pleier ofte å være mer medfølende, mer tilgivende og forståelsesfulle. På en eller annen måte mykner stor lidelse våre hjerter.

4. Velsignet er du når folk hater deg, og når de ekskluderer og fornærmer deg, og fordømmer navnet ditt som ondt på grunn av Menneskesønnen.
Snakk om et opp ned univers! Jeg er ikke glad når folk hater meg. Jesus sier at vi må finne vår lykke et annet sted enn i folks meninger om oss. Hvis vi ikke gjør det, er vi nødt til å spørre hele tiden: Hvem liker meg i dag? Hvis vi ønsker å bygge livet vårt på et solid grunnlag, må vi basere det på Gud som elsker oss ubetinget, alltid og uten unntak. Da vet vi hvem vi er nå og for alltid.

I dagens refleksjon gjengir vi tanker fra Richard Rohrs daglige meditasjoner (19. juli, cac.org). Bilde: freebibleimages.com

I fellesskap gjennom kirkeåret – Å være kristen, en alternativ måte å leve på

La oss ta opp igjen trådene fra 28. juli (vi trenger at hjertene våre blir tent av Åndens ild) og 22. juli (i Bergprekenen ber Jesus oss om å forandre sinn og hjerte, gjøre en fullstendig omvendelse av bevissthet og mentalitet). Jesus ønsker at vi vokser fra å være middelmådige og lunkne til å bli kjærlige, barmhjertige og rettferdige. Vi skal bli glade givere – og glade mottakere.

Richard Rohr, fransiskanerpater og grunnlegger av Center of Action and Contemplation i New Mexico, forteller at Bergprekenen er det minst siterte skriftstedet i kirkelige dokumenter. Ja vel? Det ville jo bety at kristendommen hittil hadde lagt lite vekt på hva Jesus selv her på jorden har levd og vist oss: det å helbrede syke, gjøre ‘under’ for å inkludere utstøtte og skaffe rettferdighet, en livsvei basert på medlidenhet og ikke-vold.

Frans av Assisi derimot har tatt bergprekenen på alvor. Det samme jorde Quakerne, Amish people, Mennonitene og Den katolske arbeiderbevegelsen for å nevne noen få. Alle disse har prøvd å sette Jesu sentrale budskap ut i livet. Det betyr å leve et alternativt liv: enkel, i tjeneste for andre, inkludere dem som står utenfor, verdsette det som er nederst på stigen mer enn det som er øverst, velge sosial armod og forening med Gud fremfor egen ‘vellykkethet’ og følelsen av moralsk overlegenhet.

Dorothy Day (1897-1980), en av grunnleggerne av Den katolske arbeiderbevegelsen, har tolket Bergprekenen som grunnlag for Jesu etterfølgelse: «Vi prøver å skape fred. Vi prøver å leve et barmhjertig liv. De mest forunderlige tingene skjer når du begynner å prøve å leve på denne måten. Det er en farlig praksis å utføre barmhjertighetens verk.» [1]

Jeg husker foredraget av Jean Vanier (1928-2019, grunnleggeren av Arken (L’arche) og bevegelsen ‘Tro og Lys’), som han holdt i St. Hallvard, en gang i begynnelsen av 2000-tallet. Da sa han følgende: «Vær forsiktig når du rekker Jesus lillefingeren. Sannsynligheten er høy for at han tar hele hånden, ja hele deg.» Det er nok det som Dorothy Day sikter til når hun snakker om at barmhjertighet er ‘farlig praksis’.

Jesu formidler oss en visdom som er helt annerledes, ja til dels motsatt ‘verdens konvensjonelle visdom’. Jesu visdom undergraver den sosiale ordningen som rår i verden. Bergprekenen vil på ingen måte opprettholde status quo, men vil opprette Guds rike. I dette riket blir de fattige salige, de sultne mette, de sørgende full av glede og fiender elsket.

[1] Dorothy Day, All the Way to Heaven: The Selected Letters of Dorothy Day, ed. Robert Ellsberg (Marquette University Press: 2010), 166.
Bilde: p. Richard Rohr OFM, kilde: mariashriver.com

I fellesskap gjennom kirkeåret – «Hva er Guds vilje?»

Refleksjon over dagens lesning 4 Mos 12,1-13 – «Hvordan kan vi kjenne Guds vilje?»

I de dager talte Mirjam og Aron imot Moses fordi han hadde tatt en kvinne fra Nubia til hustru. Han hadde nemlig giftet seg med en nubisk kvinne. De sa: «Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke talt med oss og?» Dette hørte Herren. Men Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.
Med ett sa Herren til Moses og til Aron og Mirjam: «Gå ut til møteteltet, alle tre!» Og det gjorde de. Da steg Herren ned i en skystøtte og stilte seg ved inngangen til teltet. Han kalte på Aron og Mirjam, og begge trådte frem. Så sa han: Hør hva jeg, Herren sier: Er det noen profet hos dere, gir jeg meg til kjenne for ham i syner og taler til ham i drømmer. Men annerledes er det med min tjener Moses; han er trofast i hele mitt hus. Jeg taler med ham ansikt til ansikt, klart og tydelig, ikke i gåter; Herrens skikkelse ser han. Hvordan kunne dere da våge å tale mot Moses, min tjener?
Så gikk Herren bort, mens hans vrede flammet imot dem.
Da skyen trakk seg bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk; hennes hud var hvit som sne. Da Aron vendte seg mot Mirjam og fikk se hennes syke hud, sa han til Moses: «Herre, la oss ikke bøte for en synd vi har gjort i vår dårskap. La ikke Mirjam være lik et dødt foster som er halvveis borttæret når det kommer ut av mors liv!»
Moses ropte til Herren: «Å, Gud, vil du gjøre henne frisk!»

Aron og Mirjam er åpenbart ikke lenger fornøyd med Moses som leder og at de to kun er ‘nestledere’. Misunnelse og ærgjerrighet er deres motiver for å undergrave Moses’ autoritet. Gud griper inn – med det samme.

Resultatet er at Mirjam blir spedalsk, på den tid nesten en dødsdom, mens Aron kun får en muntlig reprimande. Når vi leser dette, får noen av oss kanskje en ubehagelig følelse. Hvorfor blir kun kvinnen (Mirjam) straffet – og det veldig hardt – mens mannen (Aron) går fri? Her er det to grunner for ubehag: 1. Kvinnebildet som denne teksten skildrer og er preget av, tilsvarer ikke (lenger) det bilde av våre vestlige, siviliserte samfunn. 2. I Den katolske kirkens hierarki er dette kvinnebildet etter 2500 år fortsatt gyldig, og dets bibeholdelse blir heftig forsvart. Pave Johannes Paul II i sin tid har til og med forbudt å fortsette diskusjonen om kvinnelige prester.

I Tyskland har benediktinernonnen Philippa Rath OSB i februar 2021 utgitt en bok med tittelen ‘Fordi Gud vil det slik’ (Weil Gott es so will). Hun presenterer historiene av 150 kvinner som vet seg kalt til presteembete i vår katolske kirke. I et intervju i anledning utgivelsen av boken spør søster Philippa: «Hvem er vi at vi vil bestemme hvem Gud vil kalle til hvilket embete i sin kirke og av hvilket kjønn de som er kalt, må være?

Det er to helt grunnleggende og høyst utfordrende spørsmål som vi i våre trossamfunn og i vårt individuelle trosliv må stille oss: 1. Hva egentlig er Guds vilje? og 2. «Hvordan kan vi/jeg kjenne den?»

Å finne svaret på de to spørsmålene er møysommelig og det må letes etter med stor ydmykhet og, ja, med mot.

Bilde: Sr. Philippa Rath OSB, Kloster Eibingen nær Bingen, grunnlagt av Hildegard av Bingen. Sr. Philippa var pådriver og viktig bidragsyter for at Hildegard av Bingen ble helligkåret og utnevnt som kirkelærer i 2012 under pave Benedikt XVI. Kilde: katholisch.de
Tankene i dag er inspirert av tidebønnsboken ‘Te Deum’, Maria Laach forlag, 3. august 2021

I fellesskap gjennom kirkeåret – Ukens pave Frans

Planer for fred – ikke for lidelse

«Som kristne ønsker vi i dag å fornye vår forpliktelse til å bygge en fremtid sammen. For vår fremtid vil bare være fredelig hvis den deles. Menneskelige forhold kan ikke baseres på jakten på partiske interesser, privilegier og fordeler. Nei, den kristne visjonen om samfunnet er nedfelt i saligprisningene. Den er født av saktmodighet og barmhjertighet, og den inspirerer oss til å etterligne Guds egen måte å handle på i denne verden, for han er en far (og en mor) som ønsker at barna skal leve i fred. Vi kristne er kalt til å så fred og bygge fellesskap, ikke være opptatt av fortidens fornærmelser og anger, ikke skyve bort nåtidens ansvar, men i stedet se med håp til fremtiden. Vi tror at Gud har vist oss den ene veien: veien til fred.»

Bilde: Pave Frans, dbk.de