Nyheter

I fellesskap gjennom Triduum – Langfredag

2. april 2021 Nyheter

Dagens refleksjon over Jesu død på materpælen (Joh 19,28-30)

Nå visste Jesus at alt var ført til ende. Og for at Skriften helt ut skulle oppfylles, sa han ✝ «Jeg tørster.» Det stod et kar der, fylt med eddik. Noen tok da og mettet en svamp med eddik, festet den til et spyd og førte den til hans munn. Og så snart han hadde fått eddiken, sa han: ✝ «Det er fullbragt.» Så bøyde han sitt hode og utåndet.

Jesus dør på korset. En av de mest brutale måter å torturere og henrette et menneske på. Og dette skal ha vært Guds vilje? Har Gud krevd et slik offer av sin Sønn? Har Gud krevd blodig soning for våre synder?

Er det ikke heller slik at Gud har sendt sin Sønn til verden for å vise oss hvem Gud er? Ja, Gud har gitt sin Sønn i våre hender. Og Gud visste hvordan menneskene ville ta imot Kristus og hvordan det ville gå med ham til slutt. Men – Jesu død er et sterkt tegn på hvor høyt Gud elsker oss: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine” (Joh 15,13). Det har Jesus sagt i avskjedstalen til disiplene. Et like sterkt tegn som hans død er Jesu liv, hans forbilde og hans lære. Jesus har vist oss hvordan vi kan leve – og dø – i forening med Gud.

Jesus har gang på gang gjort det tydelig at Gud er kjærlig og barmhjertig. Og at det er Guds ønske at vi elsker Gud. For å kunne elske trenger vi frihet. Uten frihet ingen kjærlighet. Ja, Gud visste hvordan det skulle gå med Jesus. Men Gud tok denne risikoen, denne sjansen. For hvordan kunne vi ellers bli så godt kjent med Gud, hvordan kunne vi ellers komme så nær Gud? Gud ble for oss brød og vin, gitt til oss, vår næring på livsveien (jfr. p. Ragnars preken på Skjærtorsdag). Jesus har fullbrakt dette på korset.

Men i bunn og grunn kan vi verken fullt ut vite eller forklare hva Gud har tenkt, planlagt og gjennomført med og i Jesu liv, død og oppstandelse. Påskens mysterium er og forbli – et mysterium. Våre ord faller for kort. Allikevel må vi prøve å forstå, å finne ord for det som er så viktig å sentralt i våre liv, i vår tro.

Det vi nok kan si, er: Gud kan gjøre alt om til noe godt. Også Jesu brutale henrettelse. Også alt det vonde vi opplever i våre liv. Ingenting er umulig for Gud. Jesu død på korset kan derfor bli til vår alles frelse, den viser oss hvordan vi i og med Gud kan leve og dø.

I fellesskap gjennom Triduum – Skjærtorsdag (del 2)

1. april 2021 Nyheter

Dagens refleksjon over Herrens hellige nattverd v/p. Ragnar

Kjære venner, 

På skjærtorsdag feirer vi høytiden til minne om Herrens Hellige Nattverd. Vi kan selvsagt si at alle messer er en feiring av dette ene aftensmåltidet, men i kveld er det på dagen da det skjedde – en feiring på årsdagen da nattverden ble innstiftet – og vi fokuserer på hva som skjedde, hva Jesus gjorde denne hellige dagen før han døde. 

Det kan godt være at denne dagen egentlig burde vært kalt Høytiden for den Første Eukaristi – nettopp fordi det er denne innstiftelsen vi feirer – den første MESSEN – denne feiringen som markerer det mest sentrale i et kristenliv. 

Det var på denne natt at Jesus tok brødet, velsignet det og sa: Dette er mitt legeme som skal gis for dere. Gjør dette til minne om meg. Det er av denne grunn at vi tror at brødet og vinen ble forvandlet til Jesu Legeme og Blod – på denne dagen. Og likeledes tror vi at hver gang messen feires, så skjer det samme: At igjen blir brødet og vinen forvandlet til vår Herres Legeme og Blod, slik de kristne har trodd i snart to tusen år. 

Det er ikke magi, men det er mysterium og ja, det er et mirakel.   Les videre her

Bilde: Jerusalem i morgenlys. Det finnes flere steder i gamlebyen som skal være plassen der Jesus har feiret siste nattverd.

I fellesskap gjennom Triduum – Skjærtorsdag (del 1)

1. april 2021 Nyheter

Dagens meditasjon over fotvaskingen (Joh 13,1-15)

Da Jesus var ferdig med å vaske disiplenes føtter, og hadde tatt på seg kappen og satt seg til bords igjen, sa han til dem: «Forstår dere hva jeg nå gjorde for dere? Dere kaller meg ‘Mester’ og ‘Herre’, og dere gjør rett i det; jeg er det. Men har da jeg, som er Herren og Mesteren, vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter; det er et eksempel jeg har gitt dere, og hva jeg har gjort for dere, skal også dere selv gjøre.» (Joh 13,12-15)

Skjærtorsdagens kveld regnes allerede til Påskens Triduum, de tre helligste dagene for oss kristne. Evangeliet i dag forteller om fotvaskingen. Jesus vasker føttene til sine disipler. Johannes har valgt denne beretning, de tre synoptiske evangelister forteller isteden på samme plass om innsettelsen av nattverden. Fotvaskingen er del av Kirkens liturgi, men kun på Skjærtorsdagskveld.

Fotvaskingen viser Jesu innerste holdning. Den er et kraftfullt tegn på hans tjenestevillige og hengivende kjærlighet. Både nattverden og fotvaskingen er ‘arven’ som Jesus gir til oss. Det er Jesu gave og oppgave til dem som skal leve i hans fotspor og bære troen videre.

Jesus som er disiplenes og vår Herre, vasker disiplenes føtter, en tjeneste som er forbeholdt slavene. Å måtte vaske andres føtter er på Jesu tid den ringeste av alle tjenester. Disiplene forstår ikke hva Jesus her gjør. Men Jesus sammenfatter på denne måten hele sitt liv: et liv som gir seg hen, et liv for andre. Hans død få timer etterpå er siste konsekvens av denne selvhengivelsen.

Som Jesus vasker føttene til sine venner, så skal også vi tjene hverandre, bøye oss ned til menneskene rundt oss, vaske dem rene, tjene dem, hjelpe dem. Vi skal gjøre rent det som er urent, bringe kjærlighet, barmhjertighet, fred, trøst og tilgivelse dit det trengs. Og ta imot denne tjenesten av andre når det trengs.

Vårt kristne fellesskap, vår menighet, preges ikke av hvor vi kommer fra, hvilken posisjon i samfunnet vi inntar, hva vi presterer, men hvordan vi tjener hverandre. Vi skal dekke bordet for hverandre. Gjennom ord og handling skal vi bli til brød og vin for hverandre. Når vi feirer Eukaristi er villighet til å tjene både forutsetning og følge av denne feiringen. Da blir vi ekte disipler som har forstått og prøver å leve det Jesus har vist oss gjennom sitt liv og sin død.

I fellesskap gjennom fastetiden – Jesus og Judas

31. mars 2021 Nyheter

Dagens meditasjon over dagens evangelium (Matt 26,14-25)

Da det var blitt aften, satte Jesus seg til bords med de tolv. Under måltidet sa han til dem: «Dette skal dere vite: En av dere skal forråde meg.» Fulle av sorg og uro begynte de da å spørre, den ene efter den annen: «Det er vel ikke meg, herre?» … Da tok også Judas, han som skulle forråde ham, til orde og spurte: «Det er da vel ikke meg, rabbi?» Og Jesus svarte: «Nå har du selv sagt det.» (Matt 26,20-22.25)

Judas forråder Jesus – for en liten sum av penger. Er det for pengenes skyld? Har han en annen plan, kanskje å tvinge Jesus til å vise sin makt, vise hvem han egentlig er – nemlig Messias? Judas’ forræderi fører til mørkeste fortvilelse: Jesus blir tatt til fange og dømt til døden.Og Judas tar sitt eget liv.

Denne hendelsen er fryktelig nedslående og deprimerende. Judas har forrådt det beste og kjærligste, har begått det aller verste. Han blir så forskrekket, fortvilet og lamslått over det han har gjort at han går og henger seg etter å ha levert pengene tilbake. Han dør bare få timer før Jesus. Judas ser ingen annen utvei enn å ta sitt eget liv.

Jesus bruker harde ord: «Ve det menneske som Menneskesønnen blir forrådt av. For den mann hadde det vært bedre om han aldri var blitt født!» (Matt 26,24b) Er dette det siste ordet? Hva med Guds barmhjertighet? Kan ikke denne store barmhjertigheten redde også Judas? Hvis det er sant at Gud har sin plan med Judas, kan Gud, kan Jesu død da ikke frelse også Judas?

Judas’ anger er så uendelig stor at han velger å bøte med sitt eget liv. Det er nok ikke den riktige beslutningen, men slik blir det i denne mørke og fortvilede natten.

Etter alt som er skrevet om Jesus i de fire evangeliene, etter alt som Jesus sier og gjør der, så kan Judas umulig være fortapt for alltid. Jesus forkynner en kjærlig og barmhjertig Gud. Gud tar imot alle som angrer, som gjør bot, som vender om. Det gjelder også for Judas. Det gjelder også for oss.

I fellesskap gjennom fastetiden – Gud har aldri sviktet menneskene…

30. mars 2021 Nyheter

… det er menneskene som har sviktet Gud. Dagens meditasjon over dagens evanglium (Joh 13,21-33.36-38)

Mens Jesus satt til bords sammen med disiplene kom han i sterkt sinnsopprør og erklærte: «Ja, sann mitt ord: En av dere skal forråde meg.» Da så disiplene på hverandre, uvisse om hvem han mente…
Jesus sa: Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere. Dere skal lete efter meg, men som jeg sa til jødene, må jeg nå også si til dere, at dit jeg går, kan dere ikke komme.»
Simon Peter spør ham da: «Herre, hvor går du hen?» Jesus svarte: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå; men du skal følge meg siden.» Peter sier: «Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg gir gjerne mitt liv for deg.» Jesus svarer: «Du vil gi ditt liv for meg? Akk, du skal sanne mitt ord: Før hanegal har du tre ganger nektet å kjennes ved meg.»

De versene som her er utelatt (Joh 13,23-30), forteller om at Judas er den som forråder Jesus (mer om det i morgen). Men han er ikke alene om forræderi og svikt. Jesus spår i siste setning at også Peter snart vil nekte å kjenne ham. Og alle disipler flykter etter at Jesus har blitt arrestert. (Kun i Johannesevangeliet fortelles det at en av dem, ‘disippelen som Jesus elsket’, stod under korset.)

Charles de Foucauld (1858-1916), en fransk prest, eremitt og martyr formulerer det slik: «Gud har aldri sviktet menneskene; det er menneskene som har sviktet Gud.»

Det er slående at disiplene holder det for mulig at enhver av dem kan bli en forræder. Det heter i vers 22: ‘Da så disiplene på hverandre, uvisse om hvem han mente.’ Det er en voksen og myndig reaksjon. Hver disippel holder det for mulig å selv være den som forråder Jesus. Disiplene vet tilsynelatende om sine egne svakheter, vet at de ikke er helt å stole på. Er det ikke det samme med oss i dag? Er vi villige til å gå med Jesus inn i lidelse og død? Er vi villige til å følge Jesus på denne veien, akseptere vår egen lidelse og død?

Vi nevnte allerede i gårsdagens meditasjon at disiplene er sene til å forstå Jesu vei. Det gjelder også for den tiden etter Jesu oppstandelse. Når disiplene møter den oppstandne, heter det til stadighet: ‘De kunne ikke tro det.’ Selvsagt finnes det en kvalitativ forskjell mellom ‘å ikke kunne tro’ og å fortrenge realiteten fordi man ‘ikke vil tro’. Da Jesus forkynner disiplene at han må lide og dø (Matt 16,13-23), svarer Petrus: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.»

Den Stille Uke konfronterer Jesu disipler med en realitet som de gjerne ville fortrenge. Og dette gjelder nok også oss. Lidelse og død er ikke noe vi gjerne tar inn over oss. Men slik er livet. Vi ser det tydelig i naturens kretsløp. Hvert år. Alt blomster opp, bærer frukt, visner hen og dør. Og blomstrer opp igjen! I døden er livet! Et troende menneske burde egentlig være en person som ikke frykter det som er og det som kommer.