Jesus led og døde – for at vi skal ha liv. P. Ragnars preken på Langfredag
I dag går vi lidelsens vei til Golgata. Vi ser hva Jesus gjorde for oss, han seirer over liv og død – for oss!
Selve kilden til helse og legedom ble pisket, torturert, slått og forhånet. Jesus sa ikke et ord, han visste hvorfor han måtte tåle alt dette. Vi i dag ser lidelsen, for deg og meg.
Vi tilber deg Kristus og lovpriser deg, for ved ditt hellige kors har du forløst verden! La oss holde litt stillhet for å ta dette innover oss.
Vi blir mer og mer den vi mottar. P. Ragnars preken på Skjærtorsdag
Dagen handler om feiringen av eukaristien – takksigelsen. Vi minnes i dag at Jesus spiste sin siste aftensmåltid sammen med sine disipler. Han rakte dem vin og brød med de kjente ordene: “Dette er mitt legeme – dette er mitt blod.” Og han ga dem et oppdrag: “Gjør dette til minne om meg!”
Dagens budskap er Jesu kjærlighet til oss. Jesus er skjult i brødets og vinens form, men Han er virkelig til stede. Gang på gang når vi kommer til messen, mottar vi Jesu legeme. Og vi blir mer og mer den vi mottar.
Jesu soningsoffer var for hele menneskeheten. Derfor er det så viktig å ta imot Jesu legemet og blod. Forvandlingen er ikke avhengig av at vi har sterk nok tro. Gud behøver ikke noe prestasjoner fra vår side. Forvandlingen er en gave som vi trenger. Eukaristien er selve kjernen i den kristne menigheten, det er et privilegium å være del av dette fantastiske fellesskapet, uansett hvilke roller vi har.
Høytelskede, la oss lære av ham som er den fremste av alle pedagogene. La oss vie oss til vår neste i kjærlighet og ydmykhet.
La oss se i denne sammenheng på fotvaskingen. Jesus har gitt oss et eksempel som viser oss hvordan vi kan knele for hverandre. Dette er særlig viktig for meg som deres prest. Jeg blir minnet om at en prest skal tjene og ikke herske. Fotvaskingen viser plassen til presten. Vi er alle søstre og brødre. Hva var de første kristne kjent for: visstnok at de elsket hverandre. Å elske hverandre er dét kristne kjennetegnet.
Jesus har kommet for å frelse meg og deg! P. Ragnars preken på Palmesøndag
I dag ble det lest hele lidelseshistorien – i pennen av Matteus (siden vi befinner oss i år A). På Langfredag vil vi høre lidelseshistorien igjen, da fra Johannes-evangeliet. Hvorfor er det så viktig å høre om Jesu lidelse og død – to ganger i den Stille Uke? Vel, også vi møter eller kommer til å møte lidelse og død. Da er det kanskje godt å vite, hvordan Jesus har tatt imot disse påkjenninger, hvilke valg han tok og hvordan han har gått gjennom de tunge tider.
Palmesøndag begynner med at vi minnes Jesu inntog til Jerusalem. Denne gang hørtes hosianna-rop, og glade folk, som viftet med palmegrener, stod ved veikanten. Men Jesus visste hva som skulle komme snart. Han hadde tatt et bevisst valg. Han trakk seg ikke unna, men tok opp konfrontasjonen med sine fiender, de makthavende i religion og stat. De som følte, at deres maktposisjon var truet ved Jesu person og lære.
Valget om å ikke flykte fra denne situasjonen, ble forberedt gjennom hele Jesu liv. Jesus var ikke den Messias som folk flest ventet på. De som ønsket ham velkommen, var enkle mennesker, lavest på rangstigen. De kunne se at Jesus hadde kommet for å hjelpe dem i sin nød og trengsel. At Jesus ville sette dem fri – frelse dem.
De fattige og enkle hilste ham velkommen. Gjennom Jesus fikk de verdighet og frelse. Det er de som kunne se med tro og håp, generasjon etter generasjon. De så i Jesu Kristi person fullendelsen av alt, hele verden, hele universet.
Ved å ankomme Jerusalem på en enkel måte, ridende på et esel, fortalte Jesus hva slags Messias han er. Et esel er et fredens dyr, det brukes ikke på krigstokt.
Hvem hadde Jesus kommet for: de syke og fattige, de som lider under urettferdighet, de sørgende, de som blir marginalisert og undertrykt. Han hadde kommet for å frelse.
Palmesøndag er en gledens dag. Jesus har kommet for å frelse deg og meg!
Onsdag 30. mars ble det igjen tur for kontaktklubben og vennene. Det ble en tur med utfordringer. Den første kom allerede tidlig på morgenen, da vår turprest p. Henry måtte melde pass grunnet sykdom.
Heldigvis hadde vi enda en kapellan med på turen: p. Hubert Lucjanek. Men p. Hubert hadde kun vært i Norge på dagen nøyaktig 6 måneder. Og han er ansvarlig for polakkene i St. Hallvard. Han hadde aldri før feiret en messe på norsk alene. Skulle vi be p. Piotr Pisarek i Askim om å feire messen? Nei, p. Hubert – ung og modig – skulle prøve selv.
Det neste som hendte, var at det kom en telefon fra bussjåfør Sadiq: Han sto i kø på Trondheimsveien. Om natten hadde det kommet 10-15 cm nysnø – igjen. Ved sånne anledninger pleier traffiken i hovedstaden – som kjent – bryte sammen. Ok, vi bestemte oss da til å vente på ham. Sadiq liker nemlig å reise med oss. Og vi med ham. (Smil)
De 50 fremmøtte måtte smøre seg med litt tålmodighet. Det var ikke så lett siden det ble ganske kaldt på føttene å stå ved Tøyen taxilomme i snøen.
Men etter hvert kom bussen og noen ble for ivrige på å komme inn i bussen. De kastet sine kofferter og trillebager inn i bagasjerommet til bussen – og ødela trykkluftslangen som sørger for at bagasjeluken åpner og lukker seg. Nå kunne den ikke lukkes lenger. Med åpen luke kunne vi ikke sette ut på tur. Huff! Bussjåføren Sadiq løp fra butikk til butikk på Tøyen torg for å få tak i en trekantnøkkel. Med et slikt verktøy kunne luken lukkes manuelt. Men Sadiq fikk ikke hjelp! Hva nå??
