Nyheter

Velkommen p. Henry!

Siden 1. august 2022 tjenestegjør Henry Thura ZawMin hos oss i St. Hallvard. Her kommer en kort presentasjon av ham.

P. Henry ble født 8. august 1980 i Burma, nå Myanmar. Han ble presteviet i sitt hjemland i 2011 og hadde ulike oppgaver der frem til 2015. Så kom han til Norge for å være sjelesørger for burmeserne her i landet.

Vi spør p. Henry hvordan han fikk kallet og hva som brakte ham til Norge. Han forteller: Som barn opplevde jeg ofte at mine foreldre spurte om jeg ønsket å bli prest. Jeg var ministrant fra barnsben av og vant til å stå nær alteret. Tanken var altså ikke så fremmed for meg.

Da min far ble alvorlig syk i 1995 – jeg var 15 år gammel – ba jeg Gud om å forløse ham fra sin fryktelige lidelse. Jeg syntes da rett og slett at min far hadde lidd nok. Skulle Gud oppfylle mitt ønske om å ta min far opp til seg i himmelen, så lovet jeg at jeg skulle bli prest. Samme kveld døde min far.

2 år senere etter grunnskolen var fullført, begynte jeg på presteseminaret i Rangoon, Burma. Etter 7 år med studier ble jeg sendt til USA for å studere teologi der. Det var i Denver, Colorado. Der ble jeg kjent med gregoriansk musikk, jeg sang på latin i en forsangergruppe, men ble også medlem i et band som spilte moderne musikk til Guds lovprisning. Jeg likte å spille bass-gitar.

I USA tok jeg også en 30-dagers ignatiansk retrett for å finne ut om jeg skulle bli prest. Den hellige Ignatius av Loyola har utviklet denne stille retretten som inneholder gode øvelser til å gjøre ‘et sunt og godt valg’ (discernment). Retretten hjalp meg til å ta valget. Jeg bestemte meg for å bli prest.

Venner rådet meg til å forbli i USA og bli presteviet der, men jeg følte kallet til å tjene som prest i Burma. Tilbake i hjemlandet mitt kalte biskopen av Rangoon meg til å være sin sekretær. Min lidenskap for musikk førte meg til å jobbe ved siden mye med kor og orkester i katedralen, der jeg etter hvert ble dirigent av en stor flokk av musikere. Biskopen sendte meg etter en stund til Norge for å tjene burmeserne der.

Allerede kort tid etter ankomst i Norge ble p. Henry utnevnt som viserektor ved St. Eystein presteseminar i Oslo. Den dag i dag har han ansvar for sjelesorgen av sine burmesiske landsmenn og -kvinner, men siden 2017 tjente han også som kapellan i Stavanger, med ansvar for de engelsk-talende. Nå har han kommet til St. Hallvard og feirer messene på både norsk og engelsk. Én gang i måneden reiser han til Arendal og Stavanger for å feire messen på burmesisk.

Vi håper at du føler deg godt tatt imot her på Enerhaugen, p. Henry. Vi gleder oss til å ha deg her. Velkommen skal du være!

Ukens pave Frans

Troens kjerne

For å fornye vår tro og vårt felles oppdrag, er vi kalt til å gjenoppdage kjernen i troen: Vårt forhold til Jesus og forkynnelsen av hans evangelium til hele verden. Dette er viktig!

Pave Frans, august 2022

Foto: Vatican Media
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

Å ta imot det gode og det vonde…

… uten straks å bli vippet av pinnen. Refleksjon over søndagens evangelium Luk 14, 25-33

På den tid fulgte store skarer Jesus. Da vendte han seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og sin mor, sin hustru og sine barn, sine brødre og sine søstre, ja til og med sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel... Og slik er det at ingen kan være min disippel, om han ikke gir avkall på alt han eier. (Luk 14, 25-27.33)

Dette er barske ord fra Jesu munn, eller? For eksempel: Jesus, som forkynner en barmhertig og kjærlig Gud, kan nok umulig oppfordre oss til å ‘hate’ våre egne barn?

Hva altså vil Jesus si oss her?

Teksten handler om kall. Det er mange som følger Jesus, sier evangelisten helt i begynnelsen av teksten. Har alle disse tenkt over hva det vil bety å følge ham? Hvilke konsekvenser det kan ha for deres liv?

Jesus er en veldig fri person. Hans hjerte er opptatt av Gud og Guds vilje. Hvis vi vil følge ham, så må også vi øve oss i å bli fri. Fri fra avhengighet til alt som er skapt, fra alt det vi eier. Fri for Gud.

Å være fri fra alt det vi eier betyr ikke nødvendigvis at vi ikke burde eie noe. Det handler om at vi ikke bør gjøre oss avhengige av det vi eier, spesielt ikke at vi gjør alt for å øke våre eiendommer.

Det betyr også at vi tar imot livet som det er, med alt det som gleder oss og alt det som tynger oss. Slik kan Jesu ord om ‘å ta opp ditt kors og følge meg’ tolkes.

Hvis Gud er i sentrum av våre hjerter og ikke vi selv og våre behov, så kan vi foholde oss til alt vi møter på vår livsvei, med en viss like-gyldighet, en slags balanse. Det vil si at vi kan ta imot både det gode og det vonde.

Over det gode kan vi glede oss. Det var også et av p. Henrys poeng i søndagens preken.

Og det vonde kan vi ta imot uten straks å bli vippet av pinnen.

Generelt gjelder: Dess mindre vi er opptatt av det som hører denne verden til og er forgjengelig, dess enklere er det å gi Gud hedersplassen i våre hjerter.