Vi er uendelig verdifulle i Guds øyne
Om å miste, å lete og å finne igjen – P. Ragnars preken siste søndag, Luk 15, 1-20
(les evangeliets tekst her)
Det hender jo iblant at vi mister noe. Når det har verdi, så begynner vi å lete.
Dagens evangelium handler om det å miste og finne. Jesus forteller tre historier. I første fortellingen er det én eneste av 100 sauer som går seg vill. Allikevel går gjeteren etter og lar de 99 tilbake. Den andre historien handler om en kvinne som eier ti sølvmynter. Hun mister én av dem. Kvinnen endevender huset for å finne igjen denne ene mynten.
(Den tredje historien hørte vi ikke om siste søndag. Det er fortellingen om den fortapte sønnen, også betegnet som historien om den barmhjertige far.)
Med disse lignelser prøver Jesus å forklare oss hvor verdifulle vi er. Den som mister og finner er vår Gud. Gud vil ikke at et eneste av Hans barn går tapt.
Hm, da kunne det jo være fint om jeg er den som går seg vill, eller!? Hva hvis jeg er en av de 99 som må klare seg på egenhånd? Det er nok de som har fulgt alle regler, gjort alt riktig, men så blir de forlatt av gjeteren. Er dette noe å strebe etter?!
Guds prioriteringer er annerledes. Guds tanker er ikke våre tanker. Det er vanskelig for oss å forstå.
Hvordan virker lignelsen om sauene på personlig nivå? Er vi virkelig blant de 99? Har vi alltid gjort alt riktig? Å følge Guds bud blir jo først vanskelig når det koster oss noe. Det kan være de gangene hvor vi ikke klarer å tilgi, ikke klarer å elske.
Jesus forteller oss hvordan vi skal forholde oss til hverandre. Han gjør det veldig tydelig at vi både bør tilgi og elske – alltid. Det overgår våre evner – og Jesus vet det.
Vi er alle syndere, alle går vi oss vill. Skulle vi – til tross for denne kjensgjerning – allikevel regne oss blant de 99 sauene, så kan vi konkludere med at det åpenbart finnes noen som er en enda større synder enn vi selv er – og at til og med denne synderen blir lett etter, funnet og brakt hjem igjen.
Betryggende for oss! Og vi burde glede oss for vedkommende!