Nyheter

I fellesskap gjennom fastetiden – I døden er livet!

Dagens meditasjon over søndagens evangelium – Hvis hvetekornet ikke faller i jorden og dør…

Jesus sa: «Nå er timen kommet, da Menneskesønnen skal opphøyes i sin herlighet. Og sann mitt ord: Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det ett eneste korn; men dør det, bærer det rik frukt. Den som har sitt liv kjært, han forspiller det; mens den som lite akter sitt liv her i verden, han frelser det inn i det evige liv.
(Joh 12, 23-25)

Vi må dø, ellers bærer vi ikke frukt. Vi forblir alene, isolerte. Det å dø handler ikke bare om den fysiske døden i slutten av våre liv. Det er mange små døder underveis. Vi må ta avskjed fra kjære mennesker, fra alle slags planer og ønsker, fra vår helse, våre kroppslige og åndelige krefter, fra yrkeslivet osv.

Hvis vi ikke kan si ‘ja’ til alle disse små og store avskjeder, blir vi etter hvert bitre. Det er viktig å leve det som er, ikke det som vi ville ønske skulle være. Vi må forsone oss med det som er, med realiteten, med vår hverdag. Ved å oppleve alle disse avskjeder, forberedes vi til den store avskjeden fra denne verden, vår fysiske død. Når vi lykkes med å ta livet som det er, bærer vi rik frukt.

Da følger vi Jesus. Jesus har gitt seg som en gave til oss. Han har gitt seg som brød. Brød, laget av hvetekorn – for å forbli i evangeliets bilde. En gave som styrker og metter.

Lothar Zenetti (1926-2019), en tysk prest og lyriker, har skrevet en populær salme i 1971 med tittelen ‘Hvetekornet må dø’. Han diktet:

“Gud har utvalgt oss til å være brød for mange mennesker.
Vi lever for hverandre og kun kjærligheten teller.
Troens mysterium: I døden er livet!”

Bilder: Åpen gård på Hadeland og en åker med bygg på Øvre Romerike

I fellesskap gjennom fastetiden – ‘Jeg lar deg se min frelse’

Dagens meditasjon over salme 91, av Emilia Sæter

Den som sitter i skjul hos Den høyeste
          og finner nattely i skyggen av Den veldige,          
han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg,
          min Gud som jeg setter min lit til!»          
Han berger deg fra fuglefangerens snare,
          fra pest som legger øde.          
Under hans vinger kan du søke ly,
          han dekker deg med sine fjær.
          Hans trofasthet er skjold og vern.
Du skal ikke frykte for redsler i natten,
          for piler som flyr om dagen,          
 for pest som farer fram i mørket,
          for plage som herjer ved middagstid.

Om tusen faller ved din side,
          ti tusen ved din høyre hånd,
          blir du ikke rammet.          
Du skal bare følge det med øynene
          og se at de skyldige får sin lønn.
«Du, Herre, er min tilflukt.»
          Den høyeste har du gjort til din bolig.          
Det skal ikke hende deg noe vondt,
          ingen plage skal komme nær ditt telt.
For han skal gi englene sine befaling
          om å bevare deg på alle dine veier.          
De skal bære deg på hendene
          så du ikke støter foten mot noen stein.
Du skal tråkke på løve og slange
          og trampe på ungløve og orm.

«Jeg berger ham når han holder seg til meg,
          jeg verner ham, for han kjenner mitt navn.          
    Når han kaller på meg, svarer jeg,
          jeg er med ham i nøden,
          jeg frir ham ut og gir ham ære.          
    Jeg metter ham med et langt liv
          og lar ham se min frelse.»

Vi må stole på Gud. Men, vi er svake at vi glemmer at Han gir oss styrke. Hvis bare at vi tør å stole på ham. Passende sang ” On Eagle’s Wings” by Michael Joncas

Bilder: Perlemorskyer over Ulvøya, blåmeis øverst på et furutre, privat (HHM)

I fellesskap gjennom fastetiden – Josef, modig og ydmyk

Festen for den hellige Josef, dagens meditasjon: Med en fars hjerte

Jakob ble far til Josef, Marias mann. Og av henne ble Jesus født, han som kalles Messias.
Men med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Mens hans mor Maria var trolovet med Josef, og de ennå ikke var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved Den Hellige Ånd. Josef, hennes husbond, var en rettskaffen mann; han ville ikke bringe skam over henne, men besluttet å skille seg fra henne i all stillhet.
Men som han gikk og tenkte på dette, viste Herrens engel seg for ham i drømme og sa til ham: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for det er han som skal frelse sitt folk fra deres synder.»
Og da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde befalt ham.

(Matt 1,16.18-21.24a)

Josef var en modig og ydmyk mann. Hadde han forlatt Maria, så ville det vært ensbetydende med at Maria kunne ha blitt stenet. Allikevel: Hvilken brudgom hadde innvilget å gifte seg med sin brud når hun var gravid med en annen manns barn? Men Josef var lydhør. Gud kunne snakke med ham gjennom drømmen. Barnet var blitt til ved Den Hellige Ånd. Og Josef trodde på Gud og tok Maria til seg. For et forbilde den ydmyke og lydhøre Josef er for oss!

En av pave Frans’ første amtshandlinger var tilføyelsen av Josefs navn i de eukaristiske bønnene II, III og IV. Siden mai 2013 nevnes Josef i hver messe:

Forbarm deg over oss alle, så vi får del i det evige liv sammen med Guds mor, den salige jomfru Maria, den salige Josef, hennes ekteviede, de salige apostler og alle hellige som gjennom alle tider levet i ditt vennskap.

(Eukaristisk bønn II)

Året 2021 har pave Frans utropt som jubelår for den hellige Josef, se arkiv. I hans dekret ‘Med en fars hjerte’ skriver paven: “Ja, Josef var i stand til å elske med ekstraordinær frihet. Han plasserte seg aldri i sentrum. Han visste hvordan han kunne tre til side og gjøre Maria og Jesus til midtpunktet i hans liv, ”. Josefs lykke “er ikke basert på logikken om selvoppofrelse, men på å hengi seg selv”. Hans person er derfor mer eksemplarisk enn noen gang, “i en verden som trenger fedre, men avviser despoter” – det vil si de “som forveksler autoritet med autoritarisme, tjeneste med underdanighet, konfrontasjon med undertrykkelse, veldedighet med overdreven omsorg, styrke med ødeleggelse.”

St. Josephsøstrene på Grefsen feirer sin navnepatron i dag. Før i tiden har flere av søstrene jobbet i menigheten og i Fransiskushjelpen. Søstrene har vært i lockdown i mer enn ett år, og det er lenge siden vi har sett dem. Men i bønn og tanker er vi forenet. Gratulerer med dagen, kjære søstre!

I fellesskap gjennom fastetiden – Hva streber du etter?

Dagens meditasjon over Joh 5,44

Jesus sa til jødene: “Hvordan kan dere vel tro, når dere tar imot ære av hverandre, men ikke søker den ære som Gud alene kan gi?

Disse ordene retter Jesus til de skriftlærde og fariseerne. Her er det viktig å vite at ikke alle jøder, hele folket, er ment. Johannes bruker ‘jødene’ mange ganger for Jesu jødiske motstandere, oftest de skriftlærde, fariseerne og saddukeerne. En generalisering som har vist seg å være uheldig. Noe av det kristne jødehatet har nok sine røtter her, dessverre.

Men la oss se nærmere på teksten. Ønsket om å være godt likt, om å ha et godt rykte, om å ha en fremragende plass i vår vennekrets, i våre respektive grupper og i vårt samfunn, ligger dypt i oss. Vi ‘tar gjerne imot ære av hverandre’. Men Jesus påstår: Hvis dere gjør det, kan dere ikke ha tro.

Såpass?!

Den hellige Ignatius’ ledestjerne var følgende motto: Alt til Guds større ære – ad majorem dei gloriam. I den flotte kirken Il Gesu i Roma, jesuittenes hovedkirke nær Capitol, står disse ordene på latin fordelt på de to vinduene ved alteret (se bilde, ‘dei gloriam’ over krusifikset). Tenk om våre handlemønstre var preget slik! Hvordan ville verden se ut da?

Dag Hammarskjöld (1905-1961, svensk UN generalsekretær) skrev: “Suksess – til Guds ære eller til din egen, for menneskenes fred eller din egen? Svaret avgjør utfallet av ditt strev.”

Foto: Il Gesu, Roma, detalj ved alteret

I fellesskap gjennom fastetiden – Bryt ut i jubel, dere fjell!

Dagens meditasjon

Fryd deg, du himmel, og juble, du jord, bryt ut i gledesrop, dere fjell! For Herren trøster sitt folk, forbarmer seg over sine hjelpeløse. Sion sa: «Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.» Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke tar seg av den sønn hun har født? Og selv om hun kunne glemme, så glemmer jeg aldri deg. (Jes 49, 13-15)

Foto: Nærøydalen med fjellet Jordalsnuten, sett fra Stalheim

Dagens lesning minner meg om tekstene i advent. I advent leser vi mange av de store visjonene til profeten Jesaja, fulle av lengsel og håp. Og nå får vi en slik tekst som en gave i fastetiden.

Vår tekst i dag passer inn i adventstidens flotte rekke. Vi hører blant annet: «Herren trøster sitt folk, forbarmer seg over sine hjelpeløse.» Og for å tegne et enda sterkere bilde: «Selv om en mor kan glemme sitt barn, så glemmer Gud aldri deg!»

Til tross for at vi kan føle oss ensomme, glemt, hjelpeløse – ikke minst i pandemiens tid: Gud er alltid med oss! Også når vi sitter hjemme i isolasjon, ikke kan møte våre kjære og venner, ikke kan gi eller motta en klem: Gud er der! Jesus er der! Kan vi bli stille, åpne oss, fornemme Guds nærvær?

Fastetiden er en spesiell tid. Vi forbereder oss til påskehøytiden. Som i fjor vil det ikke være mulig å komme til kirken for å feire sammen de store messene i Triduum. Men vi kan holde åndelig kontakt. Vi vet om hverandre. Vi vet at mange sitter hjemme og ber. Vi vet at mange savner fellesskapet og gleder seg til kommende tider når vi alle kan møtes igjen. La oss huske hverandre, be sammen for og med hverandre, hver på sin plass i Oslo og omegn – og ut over det.