Nyheter

… uten straks å bli vippet av pinnen. Refleksjon over søndagens evangelium Luk 14, 25-33

På den tid fulgte store skarer Jesus. Da vendte han seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og sin mor, sin hustru og sine barn, sine brødre og sine søstre, ja til og med sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel... Og slik er det at ingen kan være min disippel, om han ikke gir avkall på alt han eier. (Luk 14, 25-27.33)

Dette er barske ord fra Jesu munn, eller? For eksempel: Jesus, som forkynner en barmhertig og kjærlig Gud, kan nok umulig oppfordre oss til å ‘hate’ våre egne barn?

Hva altså vil Jesus si oss her?

Teksten handler om kall. Det er mange som følger Jesus, sier evangelisten helt i begynnelsen av teksten. Har alle disse tenkt over hva det vil bety å følge ham? Hvilke konsekvenser det kan ha for deres liv?

Jesus er en veldig fri person. Hans hjerte er opptatt av Gud og Guds vilje. Hvis vi vil følge ham, så må også vi øve oss i å bli fri. Fri fra avhengighet til alt som er skapt, fra alt det vi eier. Fri for Gud.

Over det gode kan vi glede oss. Det var også et av p. Henrys poeng i søndagens preken.

Og det vonde kan vi ta imot uten straks å bli vippet av pinnen.

Generelt gjelder: Dess mindre vi er opptatt av det som hører denne verden til og er forgjengelig, dess enklere er det å gi Gud hedersplassen i våre hjerter.

P. Ragnars preken om ydmykhet fra siste søndag – Evangeliet Luk 14,1.7-14

En gang på en sabbat var Jesus kommet hjem til en av de ledende blant fariseerne for å spise der, og alle holdt nøye øye med ham. Han hadde lagt merke til hvordan gjestene valgte seg ut de fornemste plassene.
Så fortalte han dem denne lignelsen: «Når du er innbudt til bryllup hos noen, da skal du ikke sette deg øverst ved bordet. For det kan jo hende at det kommer en fornemmere gjest enn du, slik at verten sier: ‘Gi denne herren plass,’ – og så må du med skam gå og sette deg nederst.
Nei, når du er innbudt et sted, da gå og sett deg på den nederste plassen, så verten kan komme og si: ‘Kjære venn, sett deg høyere opp!’ Og dermed blir du hedret i alle gjestenes påsyn. For den som opphøyer seg selv, han skal bli ydmyket; men den som ydmyker seg selv, han skal bli opphøyet.»

Jesu tema i denne fortellingen er ydmykhet. Og han provoserer fariseerne med vilje. Men fortellingen gjelder selvsagt også oss, og den gir en god pekepinn på hvordan vi selv forholder oss i lignende situasjoner. Vil ikke også vi ha de beste plassene, få anerkjennelse, ære, privilegier, innflytelse, rikdom og makt?

Ydmykhet er noe som er svært viktig, hvis vi virkelig ønsker å føre et liv som er Gud til behag. Men hva er da ydmykhet?

Ydmykhet kan ha en negativ klang. Vi forbinder det gjerne med å være servil, et offer, svak og sågar med å bli ydmyket. Men å være ydmyk betyr: lett å bøye, gjøre myk. På latin heter ydmykhet ‘humilis’ (på engelsk humility) og har ordet ‘humus’ i seg. Humus bruker vi også på norsk, det betyr ‘jord’. Å være ydmyk er altså ensbetydende med å være nær jorden, jordnær.

Ydmykhet handler om hvem vi er i forhold til Gud og hverandre. Gjør vi oss myke slik at Gud og andre kan røre ved våre hjerter?

For meg som deres sogneprest er det veldig nyttig å bli minnet om ydmykhet. Jeg skal være deres tjener, ikke deres hersker. Foran Guds alter står vi alle på like fot.

Vi – menigheten – er en familie. Vi løfter hverandre opp – med ydmykhet som rettesnor. Vi bør sette andres behov foran våre egne.

Og til dette trenger vi Guds hjelp! Derfor er vi her! Vi forteller Gud: «Jeg kan ikke klare dette uten deg, uten din hjelp!»

Det handler ikke om å være flink, være perfekt. Vi er disipler, elever, utvalgte. Vi gjør vårt – og Gud gjør resten.

La oss derfor be om det som trengs: Kjærlighet og ydmykhet. Amen.

sondagsblad-220828-220904.nett_