Alt som lever skal få se Guds frelse

Gjør veien klar for Herren – P. Ragnars preken fra 2. søndag i advent

Det var i det femtende år av Caesar Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var guvernør i Judea og Herodes landsfyrste i Galilea, hans bror Filip i Iturea og Trakonitis, Lysanias landsfyrste i Abilene, og Annas og Kaifas var yppersteprester – da talte Gud til Johannes, Sakarias’ sønn, ute i ødemarken.

Og han drog omkring i hele landet ved Jordan og forkynte at folket måtte vende om og la seg døpe, for å få tilgivelse for sine synder, slik som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord:

«En røst roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham! Hver dal skal fylles, hvert fjell, hver ås skal slettes, hver kroket vei skal rettes ut, hver ulendt sti bli jevn. Og alt som lever skal få se Guds frelse.»

Jesu historie begynner med Johannes Døperen, han som roper i ødemarken.

Vi må lytte til ham for å kunne forberede oss i denne adventstiden.

Alle de fire evangeliene snakker om Johannes. I Lukasevangeliet får vi nøyaktige fakta om tidspunktet og stedet for Johannes’ opptreden.

Det fyller oss med forventning og med glede: Alt som lever skal få se Guds frelse!

Verden er ikke perfekt. Det finnes lidelse, smerte og død. Det er kun én som gir frihet og frelse. Jesus er tilstede i hvert menneske, også i oss!

I adventstiden forbereder vi oss til Jesu annet komme. Da blir det dommedag. Jesus vil spørre oss: Hva har du gjort i ditt liv? Det kan være ubehagelig.

Hvordan ser vår verden ut? I Norge kaster vi 1/3-del av all mat, andre steder sulter mennesker ihjel. Folk lider under ensomhet, mangel på omsorg og kjærlighet. Hva har du gjort?

Adventstiden er tiden for å velge en ny retning: Daler fylles, veier gjøres rett. Fjell av stolthet og arroganse smuldrer hen. Konkret for oss gjelder det å vise kjærlighet til Gud og til vår neste – og også til oss selv.

Når vi gjør det, så er vi forberedt og Jesus kan spørre oss: Hva har du gjort?

Vi har alle forutsetninger for å være klare.

Maranatha: Kom, Herre Jesus!

7th December – Advent Synodal Reflection

Fr. Cruf Climaco (chaplain in Bergen) and fr. Amando Alfaro (chaplain in Stavanger) is visiting St. Hallvard parish to lead us in an Advent reflection based on communion, participation and mission.

The Tuesday evening mass and reflection will be in English. All are welcome.

SCHEDULE

18:00 Mass in English

18:30 Advent Synodal Reflection (until approx. 20:00)

Ukens pave Frans

Håp og visshet

Vårt liv blir godt når vi venter på en som er oss kjær eller en som er viktig. Måtte denne adventstiden hjelpe oss slik at vårt håp blir forvandlet til visshet om at Han som vi venter på elsker oss og aldri vil forlate oss.

Pave Frans, 1. søndag i adventstiden 2021

Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

November minner oss om ‘De siste ting’

Apokalyptisk litteratur vil forberede oss på vår egen død

Vi har passert midten av november. Måneden begynte med Alleghelgens- og Allesjelersdag og emnene ‘de siste ting’ og ‘døden’ kom inn i kirkens liturgi og tekster. Siste søndagens lesninger var preget av dem og p. Ragnar forklarte dem på en gripende måte (se gårsdagens refleksjon).

Førstkommende søndag, 20. november, feires allerede Kristi Kongefest. Denne festen markerer slutten av kirkeåret. Det nye kirkeåret begynner søndagen etter med 1. søndag i Advent.

De liturgiske tekstene viser en viss kontinuitet på begge sider av årsskiftet. Tekstene er – særlig i første delen av advent – fortsatt preget av apokalyptisk tankegods. Apokalypse betyr ‘å avdekke noe’, ‘å ta bort sløret’ eller ‘å åpenbare’. Apokalyptiske tekster vil vise virkeligheten som den er.

I det nye testamentet regnes Johannes’ åpenbaring (også kalt Apokalypse) og kapittel 13 i Markusevangeliet samt de parallelle kapitler hos Matteus og Lukas som apokalyptisk litteratur.

De apokalyptiske tekstene kan virke skremmende, truende. Men – som p. Ragnar minnet oss om i sin preken på siste søndag – Gud er der. Den hellige Ånd er alltid med oss og leder oss. Vi har god grunn til tillit og håp.

Den apokalyptiske litteraturen vil altså ikke skape frykt, men vil føre oss til en større åndelig dybde. I Åpenbaringen prøver Johannes å beskrive hvordan det føles når alt faller fra hverandre. Han ønsker å få folk til å våkne opp og se virkeligheten som den er, å verne om det som varer (som ikke er mennesker eller ting her på jorden), om det som betyr noe.

I kapittel 13 i Markusevangeliet forteller Jesus sine tilhørere at denne verden må forgå. Det er viktig å forholde seg til denne kjensgjerningen. Ellers vil vi se på denne verden med altfor stor alvor eller vi vil prøve å holde fast på alt som finnes, mennesker som ting. Da blir vi ufrie.

Vi tar det ofte for gitt at alt vil vare evig. Men det gjør det ikke. Det 21. århundret, Norge, kapitalismen, våre kirker, våre politiske partier og alt annet vil forgå. Ingenting varer evig. Dette spirituelle budskapet er ganske enkelt, men det er utrolig vanskelig for oss å fatte.

Den apokalyptiske litteraturen vil hjelpe oss å forberede oss på det som kommer – slik at vi ikke blir så sjokkerte, opprørte eller lamslåtte når noen dør, når noe blir ødelagt, når en katastrofe inntreffer. Igjen: budskapet bør ikke høres som en trussel, men som sannhet.

Vårt store håp er at det finnes noe vi kan holde fast ved, noe som varer evig, noe som er Gud. Guds evighet – den kan vi ikke oppleve fullt ut her på jorden. Gud har satt oss inn i en verden hvor alt forgår (se på naturen omkring oss nå). Alt forandrer seg, ikke noe unntak.

Men forgjengeligheten hjelper oss å forstå at denne verden, at dette livet er en gave. Vi har ikke skapt det. Vi kan ikke fortjene det. Det varer ikke evig. Men mens vi lever, mens vi puster inn og ut, kan vi glede oss over livet, nyte øyeblikket og vite at det er Guds øyeblikk. Hvis vi lever fullt ut i det øyeblikket, så gjør vi det (forhåpentligvis) med ethvert øyeblikk og blir på denne måten forberedt til himmelen.

Når du våkner om morgenen, husk at det er en kostelig skatt å leve, å ånde og å glede seg.
(Marcus Aurelius, romersk keiser, født i 121, døde i 180)