… men si bare et ord, så blir min sjel helbredet. Refleksjon over dagens evangelium Matt 8,5-17

Ordene fra offiseren i Kafarnaum er så fulle av tro og tillitt at de har funnet innpass i vår katolske liturgi. Og dette på det kanskje mest sentrale stedet, rett før kommunionen. Presten løfter hostien, Jesu legemet, og sier: «Se Guds lam, se han som tar bort verdens synder. Salige er de som er kalt til lammets bord.» Og menigheten svarer: «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Offiseren i Kafarnaum ville sannsynligvis aldri trodd at dette skulle skje med hans ord. Overalt på jorden, millioner ganger hver eneste dag, gjennom mange århundre og på mange språk har disse ordene blitt gjentatt – og vil bli gjentatt også i fremtiden. Mens offiseren ber for sin tjener som lider fryktelige smerter, ber vi i messen for oss selv. Vi ber om helbredelse for vår sjel slik at Jesus kan komme inn ‘under vårt tak’, inn i vår kropp og sjel. Det er dette som skjer når vi spiser hostien. Jesus er der, innerst inne, forenet med oss i ett legeme. Og på denne måten skjer helbredelsen, vokser vi i tro, tillit og alt det andre vi trenger for et godt fellesskap med våre medmennesker.

Bortsett fra en overveldende tro og tillit viser offiseren også genuin medlidenhet med sin tjener. Og dette er ikke selvsagt. En overordnet som har så mye omsorg for dem som er betrodd ham, er ikke hverdagskost. Offiseren gjør alt som står i hans makt for å hjelpe sin tjener. Han tar veien til Jesus som han synes er den eneste virksomme hjelperen.

Mange mennesker ønsker ikke medlidenhet, tror ikke at medlidenhet nytter, hjelper. Men det er en gevinst i livet å henvende seg til andre, bryr seg, lide med dem. Det å være til hjelp for andre, være viktig i andres liv, få lov til å vise medfølelse og solidaritet, det er menneskenes viktigste behov. Offiseren i Kafarnaum har sammen med Jesus gitt et sterkt eksempel på hvordan medlidenhet og barmhjertighet kan leves, våken og med tillit til hverandre.

For hvem kan jeg i dag bryte opp, møte Jesus med tro og tillit, be om Guds hjelp?

Refleksjon over dagens evangelium Matt 8,1-4

Jesus kommer ned fra fjellet hvor han har forkynt sin agenda. Nå skal den settes ut i live slik at disiplene etter hvert kan praktisere hva de nettopp har hørt. For eksempel: «Salig er de barmhjertige.» En spedalsk våger å ta kontakt. Han kommer nedenfra og kaster seg enda lenger ned da han møter Jesus. Han vet at det er strengt forbudt for ham å ferdes der de friske er. Han viser stor mot og tillit idet han sier til Jesus: «Herre, dersom du vil, kan du gjøre meg ren.» Han må regne med å bli jaget fra stedet, straffet og sperret vekk.

Men så hører han det vidunderlige svaret: «Jeg vil det: Bli ren!» Jesus viser stor og modig barmhjertighet, nekter å holde seg til reglene, rører ved den spedalske og helbreder ham. Barmhjertighet er viktigere en reglene.

Den som ble spedalsk på denne tiden, fikk en slags dødsdom. Hans liv var på en måte forbi, tok slutt. Alt som hittil hadde vært viktig og sentralt i livet, ble tatt fra vedkommende: Hjem, fellesskap og nærhet med andre mennesker. For en skjebne! Alle fremtidsperspektiver var forferdelige. Alt ble ødelagt, alle livsplaner, alle forestillinger om hvordan livet skulle utvikle seg. Hvordan kunne en slik situasjon håndteres. Hvordan kunne en slik skjebne aksepteres?

Vårt evangelium gir svar, og det passer for alle livets krisesituasjoner:
– akseptere det som har hendt
– ikke bli stående stille i det
– gå videre, gå mot en annen
– tro på at det finnes hjelp
– slutte å stille krav
– betro seg til Gud slik som en er
– være innstilt på å akseptere alt som Gud måtte ønske

Med denne agendaen kan vi overleve enhver krise som vil møte oss i livet.

Refleksjon over dagens evangelium Luk 1,57-66.80 – «Han skal hete Johannes.»

I går kveld var kanskje noen av oss ute og feiret Sankthansaften rundt et bål ved vannkanten. Denne kvelden markerer opptakten til Sankthansdagen. Skikken kommer fra jødedommen der dagen begynner med aftenen før. Sabbaten for eksempel begynner hver fredag kveld. Ikke alle i Norge er klare over denne sammenheng når de feirer Sankthansaften. Og hva vet vi om Johannes døperen?

Kanskje dukker det opp et indre bilde av en asketisk mann, mørk med langt hår og skjegg, kledd i kamelhår, ute i ørkenen, som spiser honning og gresshoppere. Det er det bilde som evangelistene har tegnet av Johannes. Johannes er den som skal berede veien for Jesus. Derfor døper han de mange som kommer til ham.

Evangelisten Lukas beretter i første kapitlet om omstendighetene rundt Johannes’ og Jesu unnfangelse. To parallelle og ganske like historier. Erkeengel Gabriel forkynner for Sakarias fødselen til Johannes (navnet betyr: Gud er barmhjertig) og for Maria fødselen til Jesus (navnet betyr: Gud redder). Men reaksjonen til de to er noe forskjellig. Siden Sakarias ikke vil tro på Gabriels budskap, blir han stum.

I dagens lesning hører vi at Sakarias, da han skriver ned navnet til sin nyfødte sønn, får talen tilbake. Etter ni tause måneder! Og hva gjør han da? Jo, han priser Gud – som evangelisten noterer. Dette vekker stor oppmerksomhet hos dem som bor i område. Det er ikke så ofte at noe uvanlig skjer i dette fjellområde og nyhetene sprer seg raskt omkring i fjellbygdene. «De gikk dypt i hjerte på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til.»

Folk på denne tiden og i dette området var åpenbart våkne og regnet med Guds inngripen i deres liv. Det lå en stor forventning i dem om at Messias snart skulle komme. Å leve med en forventning, å regne med Guds komme inn i eget liv, gjør vi det? Hvis ja, så er det en kilde til våkenhet, oppmerksomhet, glede og energi.

I forgårs på Grefsen hos St. Josephsøstrene ble sr. Hedwig-Marie Hergenhahn begravet. Hun har lenge vært vår nabo i St. Hallvard siden hun jobbet i flere år i Fransiskushjelpen på andre side av kirkebakken. Hun døde rolig og stille etter nesten to års sykdom. Hele tiden under sykdommen sa hun til dem som besøkte henne: «Jeg legger mitt liv i Guds gode hender.» Hun hadde nok en forventning og erfaring om at det var den beste plassen hun kunne finne her på jorden.

_{Bilde: freebibleimages. Gamle Sakarias med sin nyfødte søn. I bakgrunnen den voksne Johannes som forkynner i ørkenen.}

Refleksjon over dagens evangelium Matt 7,15-20 – På fruktene skal dere kjenne dem

Wikipedia forklarer: “En influenser (engelsk: influencer) eller påvirker er en opinionsdanner eller annen enkeltperson som ytrer seg offentlig på sosiale medier og i andre kanaler for å påvirke holdninger og handlinger hos lesere og tilhengere med samme interesser. Betegnelsen blir særlig brukt i reklame- og mediebransjen.” Hvilke frukter blir det av slikt? Økt forbruk, et bestemt utseende, en spesiell klesstil, navlebeskuelse? Hvis det skulle være sånt, hjelper slike frukter å føre et ansvars- og meningsfylt liv med bærekraftig (for-)bruk av jordens ressurser?

Og hva med ulykkesprofetene? Bidrar ikke de å fremme følelser av avmakt, håpløshet og/eller aggresjon? Hva med alle konspirasjonsteorier som blomstrer opp og sprer seg? Det ble mange slike i de siste månedene under Coronapandemien. Det motsatte finnes også. Profeter som lover lykke og velvære uten å måtte ta hensyn til noen eller noe – denne kabalen går ikke opp. For begge eksempler gjelder det å spørre seg: Hva er fruktene som blir til? Hjelper de med å føre et ansvars- og meningsfylt liv med bærekraftig (for-)bruk av naturens ressurser?

Den influenser som vi virkelig kan lytte til og stole på, det er Jesus og hans lære, Bergprekenen. De fruktene som han og hans lære bærer, de er sannelig pekepinner til et vellykket liv som gir rom og glede også for våre medmennesker. Hele Bergprekenen er spekket med visdom som vil gi gode frukter når vi følger den. Vi kristne burde lese Bergprekenen ofte, reflektere over den, og prøve å sette den ut i live. Vi kan øve oss hver dag i våre liv.

… og kast ikke deres perler for svin – Refleksjon over dagens evangelium Matt 7,6.12-14

1. «Gi ikke hundene det som er hellig. Kast ikke deres perler for svin.» Det finnes en diskusjon i Norge om vi kristne burde være mer offensive med å fortelle om vårt håp, om det vi tror på. Men Jesus råder å være forsiktig her. Vi burde beskytte våre opplevelser med det hellige, det som har gitt dypt inntrykk i vår sjel. Den hellige Frans har sagt til sine medbrødre: «Forkynn – om nødvendig med ord.» Jo da, Jesus ber oss om å forkynne Det glade budskap, men måten vi gjør det på, må være gjennomtenkt og tilpasset dem vi snakker med. Og de dypeste opplevelsene er kun for dem som har et genuint interesse, et åpent sinn, et åpent hjerte og åpne ører. Ellers blir vi til spott og spe.

2. «Alt hva dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» Dette betegnes som den gylne regel. Jeg skal handle slik at min neste merker at jeg ønsker at han/hun kan leve lykkelig. Alle store religioner som øser fra kilder med eldgammel visdom, har denne regelen i sine lærebøker. Vi kristne er ikke alene om den, langt ifra. For hele menneskeheten gjelder: Denne ene loven er nok. Tenk hvordan verden ville se ut om vi alle ville følge denne ene regelen!

3. «Gå inn gjennom den trange port, den fører til livet!» Ja, vi alle synes om den brede og behagelige veien som ikke krever altfor mye slit og anstrengelse. Men akk, det er ikke denne veien som fører til liv, mening og lykke. Vi diskuterte et eksempel senest i går. Før vi dømmer, burde vi være klare over våre egne motiver, feil og fordommer. Vi må jobbe med oss selv. Slitsomt det! Det ble også bemerket i en kommentar fra i går: «Sant, men så vanskelig!». Ja, det å følge Jesus betyr at vi alle må ‘ta opp vårt kors’ – hva det enn måtte bety for den enkelte til en bestemt tid. Å følge Jesus er ikke lett, men han fører oss til et lykkelig og meningsfylt liv i fellesskap med ham og Gud. Et liv som varer evig og som ikke tar slutt når vi dør.