Igjen var det en travel helg i vår menighet. Mens den siste helgen var preget av tre førstekommunionsmesser og søndagens mange messer, var det denne gang to høytidelige konfirmasjonsmesser på lørdag og i dag søndagsmessene.

Takk til p. Tao som ble sendt av biskopen for å vikariere i fermingsmessene. Og det gjorde han på en veldig fin måte. P. Tao fortalte de unge at de var i kirken fordi Gud ville det. Hver enkelt av dem var kalt. Dagens feiring handlet i bunn og grunn om Gud, ikke så mye om konfirmantene eller oss andre som var tilstede. Gud bekrefter sin kjærlighet til hver og en av konfirmantene, til hver og en av oss.

Så spurte presten konfirmantene hva som hadde vært deres første bønn. Den aller første. Et av forslagene fra konfirmantene var: «Fader vår». Ja fint, men den kom senere, svarte p. Tao. Nei, den aller første bønnen handlet ikke om at vi snakker, at vi henvender oss til Gud med ord. Den ba vi da vi ble unnfanget, da vi kom til livet. Gud vil at vi lever, fortalte p. Tao de unge. Og dette utgjør vår verdighet, vår umistelige verdighet som Guds barn.

P. Tao forklarte det med flere eksempler. Han tok ut en 200-seddel av pungen og viste den konfirmantene. Hva er denne verdt, spurte han? Så krøllet han seddelen og spurte igjen. Og så kastet han den på gulvet, tråkket på den og spurte igjen. Svaret i alle tre tilfeller: Verdien var og forble 200 kroner. Det var som med oss mennesker, utdypet p. Tao. Oså når vi blir mobbet, tråkket på, når vi føler oss deprimerte, ensomme, når vi tviler på Gud, på Kirken, på hele livet: Gud er der for oss, vi er elsket, uansett. «Husk det og tar det med i livet deres», oppfordret presten de unge.

Søndagens høymesse ble feiret av pastor Oddvar, en kjent skikkelse på Enerhaugen. Han tok utgangspunkt i evangeliets hebraiske ord: Effata – åpne dine ører. Han fortalte om mor Teresa, dagens helgen, som hadde ørene åpne da hun fikk Guds kall om å jobbe med de aller fattigste i Kalkutta, India. Pastor Oddvar avsluttet sin preken med en bønn som gjelder oss alle: La oss be til Gud at han holder våre ører åpne. Amen!

Skuffelser er som nødlandinger

Mange som engasjerer seg for andre, for vår planet, i politikken og samfunnet, må ofte tåle skuffelser. Det er viktig å kunne omgås dem uten å miste motet og drivkraften. Det gjelder også nå i Skaperverkets tid (Season of creation). Vår pave har kloke ord og råd å gi:

Skuffelser. Jeg hadde flere. Jeg hadde flere skuffelser i livet, og det er bra fordi skuffelser er som nødlandinger. De er som nødlandinger i livet. Og poenget er å reise seg. Det finnes en sang fra fjellfolk som sier mye til meg: «På fjelltur er det ikke viktig å ikke falle, men å reise seg etter fallet».

Og du, når du er konfrontert med en skuffelse, har to alternativer: Enten blir du i din skuffelse og sier at dette ikke kommer til å fungere – som teksten i en tango uttrykker det: «Dale que va, que todo es igual, que allá en el horno nos vamos a Finderar» [Tekst på argentinsk slang, av en tangosang fra 1930-årene: «Gi opp, det er det samme, der i helvete skal vi gjenforenes»] – eller du reiser deg og starter på ny. Og jeg tror at i møte med krigen, i møte med et nederlag, selv i møte med din egen skuffelse, din egen elendighet eller din egen synd, må du reise deg og ikke bli liggende.

_{Les mer på: https://international.la-croix.com/ – intervju med Carlos Herrera, COPE
Bilde: Nødlanding på Hudson river for 10 år siden, spiegel.de}

Åpenheten for det gode, det sanne og det skjønne

Det finnes ikke noe system som helt og fullstendig kan tilintetgjøre åpenheten for det gode, det sanne og det skjønne, og oppheve den gudgitte evnen til å reagere, som arbeider dypt i våre hjerter. Jeg appellerer til hvert enkelt menneske i denne verden om aldri å glemme denne verdigheten som er vår. Ingen har rett til å ta den fra oss (LS 205).

«Erklæringen om jorden» (Earth Charter, Haag, 29. juni 2001) ba oss alle om å legge bak oss en selvdestruktiv periode og begynne på ny, men vi har ennå ikke nådd en universell bevissthet som gjør dette oppnåelig. Her vil jeg på ny legge frem denne verdifulle oppfordringen: «Som aldri før i historien tvinger vår felles skjebne oss til å finne en ny start …

La oss bli husket for at vi skapte et nytt livsgrunnlag, en handlekraftig måte å løse samfunnsproblemene og oppnå et bærekraftig samfunn på, en fornyet innsats for rettferdighet og fred og en lovprising av livet.»