I fellesskap gjennom påsketiden – “Jeg trenger deg, fordi jeg elsker deg!”

Refleksjon over dagens evangelium Joh 15,9-11 – “Bli i min kjærlighet!”

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Som Faderen har hatt meg kjær, har også jeg hatt dere kjær. Bli i min kjærlighet: Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, – på samme måte som jeg har holdt min Fars bud, og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede skal være i dere, og deres glede være full og hel.»

I går var spørsmålet: «Hva er kjernen i min tro?» Jesu svar får vi her: «Bli i min kjærlighet!» Hvordan kan vi det? Jesus svarer: «Hold mine bud!» Og hva er Jesu bud? «Elsk Gud og din neste som deg selv!» Så enkelt – så vanskelig.

Ja, er det egentlig så vanskelig? Den som har opplevd menneskelig forelskelse og kjærlighet, vet at den elskede da betyr alt. Paret tar imot hverandre og aksepterer hverandre uten forbehold. De sier til hverandre: «Jeg trenger deg fordi jeg elsker deg.» Dyp glede og takknemlighet ledsager en slik kjærlighet – og stor kraft og energi.

Når menneskelig kjærlighet allerede er så oppløftende og velgjørende, hvor mye større er da ikke Guds kjærlighet? På denne bakgrunnen står det noe helt vidunderlig i dagens evangelium: Jesus tar oss med inn i Guds kjærlighet, inn i dette mysterium mellom ham og Gud i den hellige Ånd! Det betyr at Gud sier til enhver av oss: «Jeg trenger deg, fordi jeg elsker deg!»

Hvis vi kan si ja til Guds kjærlighet, da blir det så mye enklere å ta imot alle mennesker rundt oss. Guds kjærlighet mykner opp alt det som er forherdet i vårt indre, alt som separerer oss fra oss selv og andre. Guds kjærlighet helbreder oss og løfter oss opp. Hvis vi tillater Gud å lege våre sår – ved å ta imot Guds kjærlighet – da blir Jesu bud om å elske Gud, vår neste og oss selv noe helt naturlig, noe som liksom automatisk skjer med og i oss. Det blir til en gave, ikke noe prestasjon eller slit.

Og: Vi kan øve oss i å ta imot Guds kjærlighet. Vi kan prøve å høre Gud si denne setningen til oss: «Jeg trenger deg, fordi jeg elsker deg!» Går det an? Kan vi åpne oss til denne uforbeholdne kjærligheten? Tro på den, akseptere den, svare på den?

I fellesskap gjennom påsketiden – Hva er kjernen i min tro?

Refleksjon over dagens lesning Apg 15,1-6

I de dager kom det noen ned fra Judea og begynte å lære brødrene at dersom de ikke fulgte de mosaiske skikkene og lot seg omskjære, kunne de ikke bli frelst. Det oppstod da et ganske kraftig røre, og Paulus og Barnabas kom i heftig diskusjon med dem. Til sist ble det bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen av de andre skulle dra opp til apostlene og presbyterne i Jerusalem for å få saken avgjort.
(Apg 15,1-2)

Lesningen fra Apostlenes gjerninger er spennende og beskriver hvordan en av de første ‘dogmatiske’ stridigheter i den unge kirken oppstår. Den store konflikten i urkirken gjelder spørsmålet: Skal de menneskene som er interessert i kristendommen, bli bedt om å holde den mosaiske loven, særlig omskjæringen? Paulus og Barnabas sier helt tydelig: “Nei! Troen på Jesus Kristus er det sentrale!” Andre jødisk-kristne misjonærer påstår at nettopp omskjæringen må til, ellers kan det ikke bli noe frelse. Etter en heftig debatt blir kontrahentene enige om å legge saken frem for apostlene og presbyterne.

Vi ser her en form for kirkens subsidaritetsprinsipp (nærhetsprinsipp): Stridigheter skal løses helst der de oppstår, på lavest mulige trinn. Hvis det ikke er mulig å oppnå enighet der, så går saken videre et trinn oppover. Den unge kirken hadde kun to trinn på denne tiden, i dag er det noen flere med paven på toppen. Men prinsippet står. Kirkens øverste komité denne gang bestod av apostlene og presbyterne. De skulle avgjøre hvordan troen bæres videre. Allikevel er det imponerende at partene kom fram til denne beslutningen – til tross for at deres tvist var ganske betent. Respekt og åpenhet er viktig for å finne veien – med hjelp av Den hellige ånd.

Hva er kjernen i min tro? Hva er sentralt, hva er en slags ‘pynt’? Hva trenger jeg for at min tro får nok næring og holdes levende? Har jeg i det siste året under lockdown kanskje oppdaget noe nytt som kan hjelpe meg på denne veien?

Til slutt et lite gullkorn av Søren Kirkegard:
Vi behøver ikke å skamme oss over at vi trenger Gud. For dette er fullkommenheten. Og det er det mest sørgelige at et menneske skulle gå gjennom livet uten å oppdage at det trenger Gud.

I fellesskap gjennom påsketiden – Ukens pave Frans

Hvor kan vi finne den oppstandne?

I det daglige kan vi finne den oppstandne i ansiktene til våre brødre og søstre, og fremfor alt i de fattige og de marginaliserte.

Vi vil bli overrasket over hvordan Guds storhet blir åpenbart i litenhet, og hvordan hans skjønnhet skinner frem i de fattige og de enkle.
Pave Frans, april 2021

Foto: Daniel Ibañez/CNA
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar

Gårsdagens messer på Nordby og Ski

I går dro p. Andreas ut til Follo-kommunene for å feire messe der, se bildene nedenfor

Øverst Nordby kirke, nederst Ski kirke, flere bilder finner dere her.

De som møtte opp var veldig takknemlige for å kunne feire messe igjen. Men det hadde vært plass til flere.

Ski gamle kirke var messested før i tiden. Noen foreslo at det kunne feires en messe hver måned der med påfølgende kirkekaffe i Frimurerlogens bygg på andre siden av gaten. Ja, kanskje det?

I fellesskap gjennom påsketiden – “La oss få se Faderen”

Refleksjon over dagens evangelium Joh 14,6-14 – Festen for de hellige apostler Filip og Jakob

På den tid sier Jesus til Thomas: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min Far. Dere kjenner ham jo alt, og har sett ham.»
Filip sier: «Herre, la oss få se Faderen, så er det nok for oss!» Jesus svarer: «Så lenge har jeg vært hos dere, Filip, og enda kjenner du meg ikke? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du si: ‘La oss få se Faderen?’ Tror du da ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg?» (Joh 14,6-10a)

I dag feirer vi festen til to av apostlene, Filip og Jakob den Yngre. Siste er Alfeus’ sønn. Kallenavnet ‘den Yngre’ har han nok for å skjelne ham fra Jakob den Eldre, sønn av Sebedeus og bror til Johannes, tordensønnene. Jakob den Yngre blir kun nevnt i apostellistene, ellers vet vi lite om ham. Filip derimot opptrer oftere i Det nye testamentet. Vi hørte nylig om at han underviste og døpte den etiopiske skattmesteren (22. april). Også i dagens evangelium trer han frem. Han er født i Betsaida og er venn til Andreas. Han var en av Johannes Døperens disipler til å begynne med.

Evangeliet i dag er fortsettelsen av teksten vi hørte for tre dager siden (30. april). Det er nyttig å vite at i bibelsk sammenheng er ordet ‘kjenne, erkjenne’ ofte det samme som ‘elske’. Når Jesus sier «Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min Far. Dere kjenner Gud jo alt, og har sett ham.», så kan vi lese «Elsker dere meg, så skal dere også lære å elske min Far. Dere elsker ham jo alt, og har sett ham.» Når det gjelder Jesus, så er det sant at disiplene elsker ham. Men Filip har ennå ikke forstått at Jesus ikke kun er et menneske, men også Gud. Og det var og er han nok ikke alene om.

Den som følger etter Jesus, følger kjærlighetens vei. Og kjærligheten vil åpenbare etter hvert hvem Gud er. Denne veien er møysommelig. Det trengs tid og anstrengelse for å lære Gud å kjenne og å elske. For disiplene og alle andre venner av Jesus Kristus fantes øyeblikk der de ble konfrontert med sine svakheter og mangel på tro. Siden de ikke har gitt opp, men har vunnet over disse svake momentene, fikk de utholdenhet og styrke på veien mot Kristus, mot Gud. De ble på denne måten Kirkens fundament.

Vår oppgave er å bygge videre på det fundamentet. Med våre svakheter og styrker. Da kan vi selv erfare hva disse første vitnene har erfart. Da kan vi selv lære og gi videre det de har gitt videre: «Verden er så full av Gud. Gud berører oss kjærlig gjennom virkeligheten.» (Pierre Teilhard de Chardin SJ)

Bilde: Filip og Jakob den Yngre, kenteringen.nl