I fellesskap gjennom kirkeåret – Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt

Refleksjon over dagens evangelium Matt 7,1-5 – Få først bjelken ut av ditt eget øye

På den tid sa Jesus til disiplene: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For den dom dere feller over andre, skal bli felt over dere selv, og med det mål dere bruker til andre skal det også bli målt opp til dere. Et lite rusk i din brors øye ser du, men den bjelken du har i ditt eget, blir du ikke vár! Hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta rusket ut av øyet ditt’ – når du selv har en bjelke i ditt eget? Din hykler! Få først bjelken ut av ditt eget øye, så ser du også skarpt nok til å få rusket ut av din brors».

Vi leser fortsatt bergprekenen. I dag handler det om å dømme, bedre sagt om å ikke dømme. Jesu ord om bjelken i eget øye og rusket i andres øye har fokus på den som dømmer, ikke den som blir dømt. Før jeg dømmer et annet menneske, må jeg først se på mine motiver. Hvorfor mener jeg at jeg må uttale meg negativt om en annen? Jesus ber meg om å ransake meg selv, å ta den tunge veien innover til selverkjennelse og dens konsekvenser.

Vår dom over andre tar ofte nok utgangspunkt i det ytre. Vi ser ikke dypt nok. «Menneskene ser på det ytre, Gud ser på hjertet.» Vi aner ofte ikke hvorfor et menneske er slik eller handler som det gjør. Vi må først gå i den andres sko før vi eventuelt kan uttale oss. Men oftest gjør vi ikke det. Og vi åpner ikke for at den andre får mulighet og/eller evnen til å forandre seg. Vi setter andre gjerne i bås – og derfra er det veldig vanskelig å komme igjen ut av.

Et annet aspekt: Kan ikke jeg ta feil? Kan ikke mine vurderinger være preget av egne interesser og synsvinkler? Kanskje prøver jeg å få fordeler ved å fornedre den andre? Kanskje bruker jeg en avledningstaktikk for å skjule egne feil?

Gud alene er dommeren. Ingenting er skjult for Guds øyne. Alt kommer til lyset. Det burde jeg stole på. Da behøver ikke jeg bruke tid og energi på å dømme selv. Jeg kan fritt og uten forbehold og fordommer leve i godt felleskap med mine medmennesker.

Nå er vi igjen flere i messen

“Utrolig hyggelig å se så mange! Utrolig hyggelig å se dere alle!” sa vår sogneprest p. Ragnar i begynnelsen av messen. Og han gjentok det også i slutten. Det er veldig lenge siden at vi var så mange samlet til messen, i hvert fall mer enn åtte måneder. “For en god del av dere er det den første messen på veldig lenge.” bemerket p. Ragnar.

Får vi håpe at også dere som ikke har fått plass i messen i dag, kan være med på en av de neste søndagene. Og at vi kan bli flere og igjen fylle kirken helt – etterhvert.

I fellesskap gjennom kirkeåret – 12. søndag i kirkeåret – Hvorfor er dere så redde?

Refleksjon over dagens evangelium Mark 4,35–41 – Har dere da ingen tro?

En dag, da det var blitt aften, sa Jesus til disiplene: «La oss dra over til den andre bredden.» De forlot da folket og tok ham med i båten der han satt. Det var også andre båter med dem.
Da kom det kastende en voldsom hvirvelvind, og bølgene slo over båten slik at den holdt på å fylles med vann. Selv lå han og sov på en pute i bakskottet. Men de vekket ham og sa: «Mester, er du likeglad med at vi går under?» Da reiste han seg og talte myndig til vinden, og sa til sjøen: «Bli stille, og ligg rolig!» Da løyet vinden av, og det ble blikk stille.
Men til disiplene sa han: «Hvorfor er dere så redde? Har dere da ingen tro?» Da ble de for alvor forferdet og sa til hverandre: «Hvem kan vel han være, som blir adlydt både av vind og sjø?»

Hvordan kan han sove når det stormer så voldsomt at båten er i ferd med å synke og alle bortsett fra ham er livredde? Disiplene kan ikke begripe at han åpenbart kan være så likeglad. Og jeg? Kan jeg begripe det? Når jeg opplever en krisesituasjon, når jeg føler at alt rundt meg faller i grus, når jeg mister orientering og livsmot – hvor er Jesus da? Sover han? Tier han? Er han overhodet til stede? Hva nytter min tro i en slik situasjon?

Det som disiplene måtte lære denne gang, det er også det som vi må lære i våre liv:
Leksjon 1: Troen skåner meg ikke for (livs-)truende situasjoner.
Leksjon 2: Også når situasjonen er livstruende, så er jeg allikevel trygg, fordi Jesus er med meg. Jeg kan ikke falle dypere enn i Guds gode hender.
Leksjon 3: Jesus bryr seg, men ikke når jeg mener at han nå byrde gripe inn. Han velger tiden for hans inngripen selv. Han bryr seg om meg på riktig tidspunkt. Dette tidspunktet kjenner kun Gud. Å stole på at Jesus er der, å stole på Jesu nærvær og hjelp – også når jeg ikke føler eller fornemmer at det er slik –, dette er tro.
Og dette er leksjonene for mitt liv – i dag og i morgen.

I fellesskap gjennom kirkeåret – Ukens pave Frans

De gode gjerningers frø

Våre gode gjerningers frø kan synes så små, men alt som er godt hører Gud til, og dermed vil de ydmykt og sakte vokse og bære frukt. Det gode vil alltid vokse på en ydmyk, skjult, ja ofte usynlig måte.
Pave Frans, juni 2021

Foto: Ncregister
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar

I fellesskap gjennom kirkeåret – Fader Vår (2)

Refleksjon over Jesu bønn – fortsettelsen fra i går – “Når dere ber, skal dere ikke lire av dere en mengde ord”

På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Når dere ber, skal dere heller ikke lire av dere en mengde ord, slik som hedningene, som tror at de da blir bønnhørt. Dem skal dere ikke ligne. For deres Far vet hva dere trenger til, alt før dere har bedt ham. Slik skal dere da be:
Du vår Far i himlene!
La ditt navn lyse blant oss, og opprett ditt rike; som i himmelen, la din vilje skje fyldest på jorden!
Gi oss det brød vi trenger i dag.
Tilgi oss hva vi har forbrutt, som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss.
Og bring oss ikke i fristelsens vold, men riv oss ut av det ondes makt!

I går konsentrerte vi oss om forklaringen Jesus kommer med, etter å ha lært disiplene bønnen. Da lå fokuset på tilgivelse. I dag skal vi se på det som Jesus innleder med. Og deretter på hele bønnen.

Jesus kommer først med en advarsel: “Ikke lir av dere en mengde ord – for deres Far vet hva dere trenger til, alt før dere har bedt ham.” Ja så? Gud vet hva jeg trenger allerede før jeg har bedt ham?! Det betyr egentlig at jeg ikke må konsentrere meg om det jeg trenger. Jeg er fri til å konsentrere meg om Gud. Jeg kan sette Gud sentralt i min bønn – ikke meg selv. Jo, det er også viktig, riktig og godt å fortelle Gud om hvordan jeg har det. Men jeg skal ikke bli fanget i det: ‘Ikke lir av dere en mengde ord.’ Husk, hvem du snakker med. Ta deg tid til å lytte. Du er sammen med en venn i bønnen, ikke glem det.

At Jesus tenker i de baner, blir fort veldig tydelig når vi ser på ‘Fader Vår’. De første tre bønneledd har utelukkende med Gud å gjøre. Vårt mål bør være å komme inn i Guds rike. Vår egne små og store behov og mål gjenspeiler ikke meningen med livet. Vårt livs mening er veien til og ankomsten i Guds flotte og store hjem, i paradiset. De tre første bønneledd gjør det synlig: “Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje.” Gud og Guds rike står i fokus.

For å kunne nå dette målet, tilføyer Jesus de andre bønneledd: Gi oss i dag vårt daglige brød. Her blir det tatt hensyn til alt det vi måtte trenge for å nå målet ‘Guds rike’, alt vi ville trenge på veien dit. Så kommer bønnen om tilgivelse og om å bli revet ut av den ondes makt. Her handler det om våre skyggesider, om alt som vil hindre oss på veien til Guds rike. Men også her – og kanskje spesielt her – kan vi møte Gud. Våre mørke sider trenger helbredelse og forsoning. Og det er særlig her at Gud kan og vil hjelpe oss.

Mor Teresa av Kalkutta sier: “Jesus var så sikker på at Gud elsket Ham og at Han elsket Gud at han strev uavlatelig med å gi oss en forståelse for denne Guds kjærlighet.”

Og mystikeren Julian of Norwich mener: Den største æresbevis som vi kan gi Gud, er å leve lykkelig og vel vitende om Hans kjærlighet.