I fellesskap gjennom kirkeåret – Tårenes gave

12. august 2021 Nyheter

Lærdommen som ligger i smerte og sorg

Det er menneskelig å flykte fra lidelse og smerte. Dette gjelder spesielt i vår vestlig kultur hvor vi har blitt påvirket av opplysningstidens «rasjonalisme». Alle som har opplevd sorg, vet at opplevelsen ikke er rasjonell. Vi vet rett og slett ikke hvordan vi skal bære våre smerter, hva vi skal gjøre med vår sorg.

De store visdomstradisjonene prøver å lære oss at sorg ikke er noe å løpe fra. Det er et ‘liminalrom’, et rom i grenselandet. Sorg er en tid for å bli forandret. Vi burde ikke kvitte oss med vår smerte før vi har forstått hva den vil lære oss – og sorg, lidelse, tap, og smerte har alltid noe å lære oss! Dessverre har de fleste av oss, spesielt menn, blitt opplært slik at sorg og tristhet er noe vi skal undertrykke, fornekte eller unngå. Vi vil mye heller være sinte enn triste.

Den enkleste og mest inkluderende definisjonen av sorg er kanskje «ubearbeidet smerte». Det føles som om en demon snurrer rundt inne i oss. Det gjør for vondt, derfor ser vi umiddelbart etter noen andre å skylde på. Vi må lære å forbli åpne for vår sorg og smerte, å vente tålmodig på det den har å lære oss. Når vi prøver å utestenge vår sorg, når vi prøver å fikse den, kontrollere den eller forstå den, nekter vi bare oss selv å ta lærdom av den.

Den hellige Efrem, Syreren (303-373), en av kirkelærerne, betraktet tårer som sakramentale tegn på guddommelig barmhjertighet. Han instruerer: «Gi Gud din gråt, la tårene renne fritt; gjennom tårene og [Guds] godhet vil sjelen, som har vært død, bli levende igjen.» [1] Efrem må ha vært et helt annet menneske enn de fleste av oss!

«Gråtemodusen» er virkelig en annen måte å være i verden på. Den er annerledes enn fiksing-, forklarings- eller kontrollmodusen. Vi er frie til å føle tingenes tragedie, tingenes tristhet. Tårer renser øynene våre slik at vi kan begynne å se tydeligere. Noen ganger må vi gråte veldig lenge fordi øynene våre er så skitne at vi ikke ser sannferdig eller godt i det hele tatt.  

Tårene kommer bare når vi innser at vi ikke kan fikse en situasjon og vi ikke kan endre den. Situasjonen er absurd, den er urettferdig, den er feil, den er umulig. Vi sier: «Hun skulle ikke ha dødd; han burde ikke ha dødd. Hvordan kan dette skje?» Bare når vi blir ledet til yttergrensene av våre egne ressurser, blir vi endelig frie til å gå til gråtemodusen. 

Det at tårene våre har renset oss kjenner vi ved at vi etterpå ikke trenger å skylde på noen, selv ikke engang på oss selv. Det er en fullstendig omvendelse og renselse av sjelen, og vi vet at den kom fra Gud. Det er hva det er, på en eller annen måte er Gud i det.

[1] Ephrem, sermon on Isaiah 26:10, in Penthos: The Doctrine of Compunction in the Christian East, by Irénée Hausherr, trans. Anselm Hufstader (Cistercian Publications: 1982), 29.
Tankene ovenfor er inspirert av Richard Rohr, Beloved Sons Series: Men and Grief (Center for Action and Contemplation: 2005), CD
Bilde: Olavskorset, kirkegården på Svanøy, Vestlandet (HHM)

I fellesskap gjennom kirkeåret – Moses dør

11. august 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 5 Mos 34,1-12 – «Døden av et kjært menneske er en amputasjon»

I de dager gikk Moses fra Moabsteppene opp på Nebo, toppen av fjellet Pisga, som ligger rett imot Jeriko. Og Herren lot ham se hele landet …
Herren sa til ham: «Dette er det landet som jeg med ed lovet Abraham, Isak og Jakob, da jeg sa: Din ætt vil jeg gi det. Nå har jeg latt deg se det med egne øyne, men du får ikke komme inn i det.» Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moab, slik som Herren hadde sagt. Og han gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Pe’or. Men til denne dag har ingen fått vite hvor graven er. Moses var 120 år da han døde. Enda var hans øyne ikke sløvet og hans livskraft ikke svekket. Israelittene sørget over Moses i 30 dager på steppene i Moab, inntil sørgetiden var slutt (5 Mos 34,1.4-8)

Moses dør – uten å kunne komme inn i landet som flyter av melk og honning. Men han protesterer åpenbart ikke. Han er villig til å ta imot det som Gud vil for ham. Israelittene mister sin leder, men Moses har sørget for at de får en ny. Alt er forberedt, historien går videre uten den store profeten. Israelittene sørger over Moses i 30 dager, ‘inntil sørgetiden er slutt’ som det heter i vår tekst. Punktum.

Det å forholde seg til egen eller en annens død er ofte ikke så enkelt og problemfritt som siste kapitlet i siste Mosebok beskriver. Døden er og forblir en skummel kraft som kan utløse veldig sterke følelser. Ofte nekter vi å forholde oss til dem, prøver å skyve dem bort og glemme dem.

Elisabeth Kübler-Ross (1926-2004), sveitsisk-amerikansk psykiater og pioner innen arbeidet med alvorlig syke og døende samt i forskningen omkring døende, har allerede i 1969 utviklet en modell som inndeler dødsprosessen i fem følelsesmessige faser: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Disse faser gjennomgår den døende – i en viss grad.

Og hva med dem som står vedkommende nær? Hvordan takler de utfordringen? Og hvordan håndterer de sorgen etter at et kjært menneske er død? Det er sikkert veldig ulikt hvordan enkelte mennesker forholder seg i en slik utfordrende situasjon. Mirabai Starr, en av lærerne knyttet til Center of Action and Contemplation (cac.org) i USA, mistet datteren da barnet var 14 år. Hun skriver:

“Det finnes ikke noe kart over tapets landskap, ingen etablert reiserute, ingen sjekkliste, der hvert avkryssede element fører deg nærmere suksess. Du kan ikke lykkes med å sørge over dine nærmeste. Du kan ikke mislykkes. Sorgen er heller ikke en sykdom, som influensa. Du kommer ikke over det. Det du kan oppnå er å integrere tapet ditt … Et kjært menneskes død er som en amputasjon av et lem, være det arm eller bein. Du finner et nytt tyngdepunkt, men lemmet vokser ikke igjen.” Sorg er ikke en prosess som kan avkortes, men den må få lov å skje over tid og i sitt eget tempo.

Sitert fra cac.org, daglige meditasjoner, 4. august 2021
Bilde: Kirkegård på øya Kinn, Vestlandet (HHM)

I fellesskap gjennom kirkeåret – Gud elsker en glad giver

10. august 2021 Nyheter

Refleksjon over dagens lesning 2 Kor 9,6–10 – Den som gavmildt sår, skal også høste rikelig

Høytelskede, tenk på at den som sparsomt sår, han skal sparsomt høste, mens den som gavmildt sår, han skal også høste rikelig. Så må da enhver gi hva han finner for godt, men ikke tvert og tvungent, for «Gud elsker en glad giver». Og Gud har makt til å fylle dere med sin nåde i rikelig mål, slik at dere alltid og under alle forhold har alt dere trenger, og enda har rikelig til å gjøre godt med. Som det står skrevet: «Han har strødd ut, han har gitt til de fattige; hans godhet varer til evig tid.»
Han som «skaffer bonden korn til utsæd og brød til mat», han skal også skaffe dere såkorn, og la det spire og vokse, så deres godhet kan få bære rike frukter.

I dag er minnedag for den hellige Laurentius. Gratulerer med navnedag alle dere lesere som heter Lars, Laurits, Lasse, Lorens, Lavrans osv. Den hl. Laurentius var diakon og led martyrdøden. Han ble sannsynligvis halshogget. Legenden vil ha det annerledes, les videre her.

19. søndag i det alminnelige kirkeår

9. august 2021 Nyheter

Jesus sier: «Jeg er det brød som er kommet ned fra himmelen.»

    I sin preken nevnte p. Ragnar at det var tredje søndag på rad med temaet eukaristi. Men med et nytt aspekt: Jesus er det levende brød kommet fra himmelen. Og den som spiser av det brød skal leve i all evighet. Brød er en grunnleggende ting. Og samtidig blir det pantet på det evige liv. Hvordan kan det ha seg? Jo, fordi dette brødet er Kristi legemet. Kristi legemet kjennetegnes av offer og overgivelse. Ved å spise brødet, Kristi legemet, blir vi forvandlet. Også vi må være villige til offer og overgivelse.

    Augustinus har sagt: Vi blir det vi mottar. Gjennom kommunion tar vi del i Jesu eget liv. Og vil blir til et fellesskap. Sammen lever vi troen, sammen mottar vi kommunion, sammen går vi inn i evigheten. Eukaristien er utgangspunkt og mål (Vatikan II).

    Ukens pave Frans

    9. august 2021 Nyheter

    Hvor ofte skjer følgende i Kirken: Vi er opptatt, vi løper rundt omkring, vi tror at alt avhenger av oss ene og alene – og til slutt er det bare vi som er viktig og Jesus er glemt. Derfor er det så avgjørende å finne hvile. Det er ikke nok å ‘koble oss fra’. Hvordan kan vi få vi det til å finne den rette hvilen?

    Vi må finne igjen vårt sentrum, vårt hjerte – ved å stoppe opp, ved å være i stillhet og ro, ved å be Gud om at vi ikke hopper fra arbeidets vanvidd til fritidens vanvidd.

    Angelus 18. juli 2021