P. Andreas sitt 25-årsjubileum som prest den 16. mai

De hjerteligste gratulasjoner til p. Andreas Rupprecht i dag som feirer sitt 25-årsjubileum som prest! Vår gode kapellan og NUKs landsungdomsprest har vært i St. Hallvard siden 2019 og har fått med seg de to største omveltningene menigheten har gått gjennom i en generasjon – vedlikeholdsprosjektet og koronapandemien. Prester, stab og menighetsråd vil få takke deg for din tålmodighet og fleksibilitet og for at du har tatt initiativ til å feire smittevernsvennlige messer utenfor Oslo.
I dag feirer du en slik messe for våre menighetsmedlemmer på Nesodden. Sogneprest P. Ragnar Leer Salvesen vil i anledning ditt jubileum konselebrere messen i dag og på vegne av hele menigheten vil Johan Fosse fra menighetsrådet overrekke blomster. Vi gratulerer så mye og satser på en ordentlig feiring med hele menigheten senere på året.

Arthur Haakonsen, menighetsrådsleder

I fellesskap gjennom påsketiden – Enhet er noe helt annet enn enighet

Refleksjon: p. Ragnars preken – … så de kan være ett som vi (Joh 17,12)

Mine kjære! Har Gud vist oss så stor en kjærlighet, da skylder også vi å elske hverandre. Gud har ingen noensinne sett; men dersom vi elsker hverandre, da bor Gud i oss, og hans kjærlighet blir fullendt i oss. Dette er tegnet på at vi forblir i ham, og han i oss: At han har gitt oss av sin Ånd.
Og selv har vi sett, og vi vitner at Faderen har sendt sin Sønn som verdens Frelser. Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham forblir Gud, og han selv i Gud. [Ja, vi har erkjent den kjærlighet som Gud har vist oss, og vi er kommet til tro på den. Gud er kjærlighet, og den som lever i kjærligheten, lever i Gud, og Gud i ham.
(1 Joh 4,11-16)

Kjære venner, 
Noen ganger i løpet av livet opplever vi noe som har så stor innvirkning på oss at det ikke bare forandrer hva vi gjør eller hvordan vi tenker, men også hvem vi er. På torsdag feiret vi Kristi Himmelfartsdag og i dag forbereder vi oss på at Den Hellige Ånd skal fylle oss med sin kraft. Det betyr at våre hjerter må være mottagelige; åpne. Vi må ønske å la oss forvandle av Gud. Slik at vi blir ett med ham og ett med hverandre. 

I evangeliet i dag hører vi Jesu bønn til Faderen: «bevar dem du har gitt meg så de kan være ett som vi.» Store deler av dette kapittelet hos Johannes er viet til temaet «enhet» og enhet er noe som Jesus nevner ofte i sin yppersteprestelige bønn; en bønn for apostlenes fremtid. Og her vårt tema for refleksjonen. Og det er litt snodig. Er det bare meg eller blir enhet ofte forvekslet med «enighet». Det er virkelig et snodig fenomen og jeg tror egentlig ikke dette er noe spesielt norskt, men kanskje det likevel er nettopp det. For «hvor vilde det bære hen, så længe vi ikke alle var enige» (… som Ibsen skriver i Fru Inger til Østråt). Vi er livredde for uenighet. Det er vel derfor vi ofte slenger på et «ikke sant?» på annenhver setning… 

Les videre her

I fellesskap gjennom påsketiden – 15. mai, St. Hallvards dag

Refleksjon på St. Hallvards dag — «Og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han»

St. Hallvards dag er her. Og vi i St. Hallvard menighet kan for andre gang på rad ikke feire vår menighets skytshelgen behørig. Vi alle vet at den unge gutten Hallvard som ga sitt liv for en gravid trellkvinne, ville så absolutt fortjent en stor feiring. Så uselvisk, barmhjertig, bestemt og uredd som han var. Og vi i menigheten, som ikke kunne samles i kirken på mange måneder, ville også fortjent en fin messefeiring.

Kunne vi samlet oss i messen i dag, ville vi til inngangen sunget fra kirkens sangbok ‘Lov Herren’ salme 607, Hallvardsangen, som Kjell Arild Pollestad diktet i 1992: Når vieren står gyllen. Musikken er fra Leif Ofstad. Teksten beskriver den unge martyrens brå død med poetiske og treffende ord. Den gravide kvinnen som han prøvde å redde, måtte også bøte med livet. Her er teksten:

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
Da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.

Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.

En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.

Kjære menighet: Gratulerer med dagen!

Oslo by markerer også St. Hallvards dag. Det blir ikke noen markering i Gamlebyen i 2021, men på nett. Bl.a. blir det en digital byvandring til Hallvardskatedralen med Petter B. Molaug. Du finner lenkene på St. Hallvards dag – Home | Facebook.

Bilder: Rådhus Oslo, St. Hallvard på storsalens vegg; St. Hallvard kirke, skulptur; Kumlokk i Oslo by: St. Hallvard med møllesten, tre piler og kvinnen ved føttene

I fellesskap gjennom påsketiden – Apostelen Mattias: “Ikke så at dere valgte meg…

Refleksjon over dagens evangelium Joh 15,9-17 – …det er jeg som har valgt dere.”

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. … Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! (Joh 15,9-11.16-17)

Som dere kanskje har lagt merke til, har vi reflektert over teksten fra Johannesevangeliet allerede flere ganger i de siste ukene. Men siden det er dagens evangelium, knyttet til apostelen Mattias, leser vi den en gang til. Og det er bra siden gjentagelser er viktig i det åndelige liv. De hjelper oss at budskapet går/når dypere. (Bilde: Mattias’ gravsted over krypten)

Det å kjenne Guds kjærlighet innerst inne, beskriver evangelisten Johannes som ren glede (Joh 15,11). Denne kjærligheten som bor dypt i oss, Guds tilstedeværelse i oss, er et stort mysterium. Et ‘hemmelig mysterium’ som salmisten (Sal 25,14), Paulus, fransiskaneren Bonaventura, de persiske poetene Rumi og Hafez og den kristne mystikeren Julian of Norwich kaller det. Det må åpenbart finnes noen triste grunner for at det er en så godt bevart hemmelighet! Jesus priser Gud for å «ha skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.»

Så, hva er det de vise og forstandige ofte ikke kan se? Den store og skjulte hemmeligheten er denne: En uendelig Gud søker og ønsker intimitet med menneskesjelen. Når vi først har opplevd en slik intimitet, er det kun det fortrolige språket til elskere som beskriver opplevelsen for oss: mysterium, ømhet, singularitet, det å være utvalgt, nakenhet, risiko, ekstase, uopphørlig lengsel og selvfølgelig også nødvendig lidelse. Dette er det mystiske vokabularet til de hellige.

Og det er også vokabularet til apostlene som ble sendt til å forkynne budskapet om Guds kjærlighet. Mattias er apostelen som ble valgt ved loddtrekning etter at Judas tok sitt eget liv av fortvilelsen over å ha forrådt Jesus. Etter Judas’ død ble de tolv til elleve. Ved å trekke lodd over Judas’ etterfølger, skulle den hellige Ånd få mulighet til å influere valget. Noen regner Paulus som tolvte apostel og Mattias dermed som trettende. Fortellingen om Mattias’ valg finnes i dagens lesning (Apg 1,15-17.20-26).

Mattias er den eneste apostelen hvis grav ligger nord for Alpene, i byen Trier ved elven Mosel. Det var romerne som har grunnlagt Trier og bragt druene til Moselen. Å besøke graven i benediktinerklosteret St. Matthias kan derfor godt kombineres med vinsmaking (bilde: sarkofag i krypten). Det sies at kaiserinne Helena, mor til den romerske kaiseren Konstantin, har beordret flyttingen av Mattias’ levninger til Trier. Samme Helena skal også ha funnet Jesu kors da hun besøkte Jerusalem, vel 200 år etter Jesu død.

Pinsenovenen (fra latin novena = niende): På de ni dagene mellom Kristi Himmelfartsdag og Pinse bes det pinsenovenen. Det heter at apostlene etter Kristi himmelfart gikk ned fra oljeberget til Jerusalem for å holde trofast sammen i bønn med Maria og de andre kvinnene (Apg 1,12-14). De troende følger deres eksempel ved å be særlig om den hellige Ånds gaver i denne tiden. Kom, hellige Ånd!