På den tid viste Jesus seg enda en gang for disiplene. Det skjedde ved Tiberiassjøen, og gikk slik til: Simon Peter og Thomas (også kalt Didymos) og Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og enda to andre av hans disipler, var sammen. Så sier Simon Peter: «Jeg går for å fiske.» Og de andre svarer: «Vi går også med.» Så gikk de avsted og ombord i båten, men den natten fikk de ingenting. Da det grydde mot dag, stod Jesus der på strandbredden. Men disiplene skjønte ikke at det var ham. Jesus sier da til dem: «Har dere ikke fått noe fisk, barn?» De svarte nei. Da sier han: «Kast noten på høyre side av båten, så får dere fangst.» De gjorde så, og dermed var noten så full av fisk at de ikke var i stand til å hale den inn. Da sier den disippel som Jesus holdt så meget av, til Peter: «Det er Herren.»

De to disiplene fra Emmaus som hadde kommet tilbake til de elleve og de andre disiplene, fortalte om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv der midt i blant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg… (Luk 24,35-39a)

For Jesu disipler er det så vanskelig å begripe at Jesus lever. Det kan godt forstås. Det er kun få dager siden at Jesus ble brutalt henrettet. Disiplene er skremt, redde og frykter fortsatt for sine egne liv. Situasjonen er fortvilet og håpløs. Men ikke for Gud! Gud har vekket Jesus opp fra de døde. Gud er kjærlighet, barmhjertighet og livets fylde!

Disiplene har hørt om at noen av dem har møtt Jesus: Maria av Magdala, andre kvinner, de to disiplene fra Emmaus. Men å kunne gjøre en helomvendelse i hodet og i hjertet, fra dypeste fortvilelse til største glede, det er ikke lett.

Døden har ikke det siste ord hos Gud, livet vinner! Det trenger også vi å høre – om og om igjen. Gud vekker også oss opp fra de døde – til et liv i overflod – hos Gud. Noe av det kan vi oppleve allerede her og nå på jorden. Men for å oppnå den evige gleden, må vi alle gjennom dødens nåløyet. Vi behøver ikke å frykte – det er den oppstandne Kristus et strålende bevis på. Og han venter på oss – her og der.

Dagen etter sabbaten var to av Jesu disipler på vei til en landsby som het Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de talte sammen om alt det som var skjedd. Og mens de snakket og diskuterte, kom Jesus og slo følge med dem; men det var noe som bandt for øynene deres, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og taler sammen om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, som het Kleopas, svarte: «Du er visst den eneste i hele Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager?» Han spurte: «Hva da?» Og de svarte ham igjen: «Det med Jesus fra Nasaret! …

På dagen for pinsefesten sa Peter til jødene: «Så skal da hele Israel vite for visst: at denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til ‘Herre’ – til sin Salvede.»
Som de stod og hørte på alt dette, rammet det dem i hjertet, og de spurte Peter og de andre apostlene: «Men hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte: «Vend om og la dere døpe, hver og en i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for deres synder. Da skal dere også få den hellige Ånds gave! For løftet gjelder dere og deres barn – og også ‘alle i det fjerne’, i så stort tall som Herren vår Gud vil kalle dem.»
Også mange andre ting la han dem inntrengende på hjerte, mens han innstendig bad dem: «La dere frelse fra dette villfarne folk!» Og de tok imot hans budskap og lot seg døpe; det var omkring tre tusen sjeler som den dagen sluttet seg til.