I fellesskap gjennom påsketiden – Bli i min kjærlighet
Refleksjon på 6. søndag i påsketiden: p. Ragnars preken
Tekstene som leses denne søndagen, finner dere her. Andre lesningen står nedenfor (1 Joh 4,7-10).
Mine kjære! La oss ha kjærlighet til hverandre! For kjærligheten springer ut fra Gud, og enhver som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke har kjærlighet, har aldri kjent Gud; for Gud er kjærlighet. Og Gud har åpenbart sin kjærlighet for oss ved å sende sin enbårne Sønn til verden, og slik gi oss livet ved ham. Kjærligheten er altså dette: Ikke at vi elsket Gud – men at han elsket oss og sendte sin Sønn som sonoffer for våre synder.
Våre lesninger denne søndagen har et klart og tydelig tema – et tema som er helt sentralt for hvordan vi skal leve i forhold til hverandre og som samtidig beskriver drivkraften i Guds forhold til hver og en av oss: Kjærlighet. Og det er vår annen lesning i dag som så tydelig gir oss det viktigste faktum om Gud som vi har i bibelen, nemlig at «Gud er kjærlighet». Slik får vi vite at kjærligheten har sitt utgangspunkt i Gud. For oss betyr det at dersom vi skal være slik Gud ønsker, så må kjærligheten også være drivkraften i våre egne liv. For dersom vi elsker noen, så må vi kjenne den personen på godt og vondt. Samtidig, så er det også slik at vi først lærer et menneske å kjenne nettopp gjennom kjærlighet. Slik er det oss mennesker imellom, men slik er det også i vårt forhold til Gud. Vi må vite hvem Gud er for å kunne elske ham. Samtidig er det kun ved å elske Gud at vi lærer ham å kjenne. Kjærligheten kommer fra Gud og kjærligheten leder oss til Gud.
I fellesskap gjennom påsketiden – For alle er jeg blitt alt…
Refleksjon over dagens lesning Apg 16,1-10 – …for å frelse noen
I de dager kom Paulus til Derbe, og derefter til Lystra. Der var det en disippel ved navn Timotheos, hvis mor var en kvinne av jødisk tro, mens hans far var hellener; brødrene i Lystra og Ikonion gav ham det beste skussmål. Ham ville Paulus ha med videre på ferden. Av hensyn til jødene som bodde der omkring, tok han og omskar ham…
Videre drog de gjennom Frygia og Galaterlandet, efter at den hellige Ånd hadde hindret dem i å forkynne Ordet i Asia. Da de kom henimot grensen til Mysia, prøvde de å dra inn i Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov til det; de reiste da ned gjennom Mysia og kom til Troas. Om natten hadde Paulus et syn; han så for seg en mann, en makedoner, som stod og kalte på ham og bad: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Og fra dette øyeblikk søkte vi skipsleilighet til Makedonia, overbevist om at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der over.
Paulus har vunnet i striden med de jødisk-kristne misjonærene, se lesningen fra siste onsdag. Det er kun få ting som det såkalte Apostelkonsilet påla de nye kristne: ‘Hold dere borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod’ (Apg 15,20). Omskjæringen er dermed ikke forutsetning for å bli kristen.
Paulus er pragmatiker, ikke (lenger) fundamentalist. Det blir tydelig da han får en hjelper med på ferden, Timotheos. Paulus velger allikevel å omskjære ham før han fortsetter sin misjon. Paulus er ikke lenger nødt til det. Men for å ikke støte unødig jødene i områdene der han forkynner budskapet om Jesus, blir det slik. Her vises allerede Paulus’ innlevelsesevne, noe som hjelper ham å nå frem til hjertene til dem han vil kristne. Som han selv sier: «For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen» (Apg 9,22).
Videre i lesningen beskrives det hvordan den hellige Ånd leder misjonærene. Det er tett kontakt mellom Ånden og dem. Det minner om Jesu fødsel, da Josef ble veiledet hvordan å forholde seg mot Maria og Herodes. Det skjedde gjennom hans drømmer. Det samme gjelder for de tre konger som følger stjernen (se bilde fra Autun, Frankrike). Også Paulus blir veiledet gjennom sine drømmer. Det er Sannhetens Ånd som gjør seg bemerket i søvnen. Og det trengs, ikke bare for Paulus, men også for oss i dag. Kun på denne måten finner vi den riktige vei.
Et gullkorn til slutt: «Hvordan kan vi finne sannheten? En gammel jødisk visdomsord lyder slik: I en jødisk menighet ba medlemmene sin rabbi om å preke over temaet ‘sannhet’. Merkelig nok ble det en ganske kort preken. «Enhver sannhet» sa deres rabbi, «har dypest sett tre sider: min side, din side og den rette siden.» (Ruth Lapide, jødisk teolog og historiker)
I fellesskap gjennom påsketiden – Dette er mitt bud: Elsk hverandre!
Refleksjon over dagens evangelium Joh 15,12-17 – Jeg kaller dere venner, ikke tjenere
På den tid sa Jesus til sine disipler: «Dette er mitt bud: at dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner, dersom dere gjør hva jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre har fore. Nei, dere kaller jeg nå venner; for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg gitt dere del i. Ikke så at dere valgte meg; det er jeg som har valgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer. Og alt hva dere da ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere. Dette er mitt bud til dere: At dere skal elske hverandre.»
I går beskrev vi en slags kongevei til å oppfylle Jesu bud «Dere skal elske hverandre.». Men realiteten er ofte en annen. Vi alle er mer eller mindre utstyrt med en god porsjon egoisme som skal garantere oss et komfortabelt liv. Filosofen Immanuel Kant klaget for 200 år siden: ‘Menneskene investerer så mye tid og energi i å bygge sine egne liv. De streber etter å være fri for alle bekymringer. Medmenneskene er i denne streben kun til besvær. Man holder dem på avstand for å kunne vie seg til egne interesser. Slike mennesker ser med en muldvarps egoistiske øyne.» Som vi kanskje vet, ser muldvarper veldig dårlig.
Setningen «Dere er mine venner, dersom dere gjør hva jeg befaler dere» høres jo litt merkelig ut. Hvordan skal det gå sammen, vennskap og befaling? Men det Jesus ‘befaler’, er hans dypeste anliggende, det som utgjør hele hans liv og sendelse. Vi kan slettes ikke være Jesu venn uten å selv leve det som er viktigst for ham: «Elsk hverandre!»
Jesus snakker til og med om å gi sitt liv for sine venner. «Ingen har større kjærlighet!» Og det er nettopp det han gjorde: Jesus ga sitt liv for oss – for å vise Guds uendelige kjærlighet til oss. For de fleste av oss sitter det å gi sitt liv nok langt inne. Og knapt noen av oss har nok kommet opp i en situasjon der dette kunne ha vært krevet av oss. Men det å sørge for andre, se deres behov, deres nød, prøve å hjelpe, det har vi nok alle opplevd. Ofte holder det med å gi litt av vår tid og/eller av det vi eier. Vi kan gi noe penger til et godt formål. Vi kan ta en telefon, sitte ved en sykeseng, lytte til en som trenger et åpent øre, trøste, si noen gode ord. Alt dette er god medisin mot egoismen og hjelper på veien gjennom livet sammen med Kristus, han som har valgt oss som hans venner og har gitt sitt liv for oss.
Nytt troskurs for oss alle – SYCAMORE
Bispedømmets kateketiske senter har i samarbeid med f. Stephen Wang og medarbeidere i England lansert et troskurs som baserer seg på 20 videoer, hver 20 minutter lang. Det formidles kunnskap, støttet av mange spørsmål som seerne blir invitert å besvare, gjerne sammen med andre troende og/eller søkende.
SYCAMORE er oppkalt etter treet som Sakkeus klatret opp på for å kunne se Jesus som skulle komme forbi det stedet. Altså et morbærtre. Kurset har dermed å gjøre med vår nysgjerrighet på Jesus, på troslivet.
Materialet er egnet til alle slags formål: Undervisning av konfirmanter, foreldre til dåpsbarn, konvertitter, andre søkende mennesker eller katolikker som ønsker å gå dypere i sin tro. Ja, det gjelder ikke bare kunnskap, altså å bruke hodet, men likeledes ånd og sjel.
Troskurset i St. Hallvard som starter opp om høsten, kommer sannsynligvis til å bruke materialet. Kanskje kan det også brukes for ulike trosgrupper i menigheten. Dere som nå har blitt nysgjerrig hva det dreier seg om, se her.