Ukens pave Frans

Korsets tegn

Vår Gud er kjærlighetens fellesskap; slik åpenbarte Jesus ham for oss. Og vet du hvordan vi kan huske dette? Med den enkleste gest, som vi lærte som barn: Korsets tegn.

Pave Frans, juni 2023

Foto: vaticannews.va
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

Kristi Legems- og Blodsfest – med høytidelig prosesjon kl. 12 mellom høymessene på norsk og polsk

Prosesjonen er et håpets tegn! En liten refleksjon basert på tanker av benediktinerpater Anselm Grün OSB.

Søndag feirer vi Kristi Legems- og Blods fest. Festen markeres spesielt med en stor prosesjon utendørs. Vi toger rundt Enerhaugen og vår kirke, synger, ber og stopper ved fire altre underveis og det blir sikkert nysgjerrige blikk fra naboer og folk på gaten.

Hvorfor gjør vi egentlig det?

Vi gar ut av vår kirke, vi går ut i byen, i verden og vi bærer Kristus i monstransen med oss for å vise Ham verdens lidelse og nød. Når vi gjør dette, så bekjenner vi samtidig: Som hostien, brødet, blir forvandlet til Kristi legeme, til Kristus som er legemlig til stede i dette brødet, så skal hele Enerhaugen, Oslo, Norge, ja hele verden bli forvandlet, bli helbredet, bli hel og fullendt gjennom Jesus Kristus.

Vi mennesker som er med i prosesjonen, vi som tror på Jesus Kristus, har allerede blitt forvandlet ved at Gud i Jesus Kristus har blitt menneske. Det setter oss fri fra trangen å sammenligne oss med andre, det frir oss fra å måtte bevise at vi er bedre og mer vellykket enn andre mennesker rundt oss. Vi går sammen, vi er en enhet, vi kommer fra mange ulike nasjoner og kulturer, alle har vi like verdighet, alle er vi Guds barn. Det gjelder også for tilskuere og naboer, for innbyggere i Oslo, Norge og hele verden.

Kristus gjennomsyrer hele skaperverket med sin Ånd, det bekjenner vi også mens vi følger etter monstransen. Prosesjonen er et håpets tegn: Kristus er til stede i denne verden og i alle mennesker som ofte virker så langt unna Gud. Kristus bor også i mennesker som har vendt seg bort fra ham. Han ønsker å røre ved deres hjerter og bringe dem i kontakt med deres iboende dype lengsel etter det mysteriet som er større enn alt annet: Gud.

Prosesjonen gjør det synlig at vi alle er Kirken, Guds folk på vandring – som det andre Vatikankonsilet har formulert. Vi alle er på vei mot det målet som vil bringe våre liv til fullendelse. Vi er på vei mot Gud, som ene og alene kan stille vår lengsel etter et meningsfullt og vellykket liv.

Så bør vi ønske oss at vi kan se søndagens prosesjon som en konkret vei til å bære Kristus inn i livene til våre medmennesker slik at deres liv kan bli forvandlet og gjennomsyret av Jesu helbredende kjærlighet.

Etterpå er alle hjertelig velkommen til grillfest (bildene er fra ifjor). Som dere ser var været like fint denne gangen som det er varslet for kommende søndag.

“Målet er enheten, ikke enigheten eller likheten.”

Enhet i mangfold. Tanker fra p. Ragnars preken fra Treenighetssøndag.

Vi har nå lagt bak oss den store pinsehøytiden og nærmer oss igjen det allminnelige kirkeåret med sin grønne farge i liturgien. Men før vi begynner med det, feirer vi to store fester. Vet du, hvilke de er? Jo, Kristi legems- og blodsfest om noen får dager og siste søndag et av de største kristne mysterier: Treenigheten.

Gud har valgt å åpenbare mye av seg selv. Og det har Gud begynt med allerede i Det gamle testamentet. Vi hører i første Mosebok en mysteriøs beskrivelse av et besøk hos Abraham i Mamre. Dit kommer tre menn, men fortellingen skifter hele tiden mellom entall og flertall når disse mennene omtales. Er det én eller tre? Både og!

I visdommens bok og i begynnelsen av første Mosebok blir det en omtale av Ånden. Der er Guds Ånd som svever over vannene. I Visdommens bok hører vi at “Herrens Ånd fyller jorden, holder alle ting sammen og har kjennskap til alt som blir sagt.”

I sentrum for oss kristne står nok Jesus Kristus, Guds sønn. Han har levd her på jorden, har gitt sitt liv for oss og har vist oss Guds uendelige kjærlighet og barmhjertighet. Det hører vi om i Det nye testamentet.

Derfor kan vi feire denne dagen, vi kan feire Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Treenigheten er vanskelig å forstå, men vi kan faktisk sammenligne den med oss: Vi består av ånd, sjel og kropp. Disse tre utgjør oss i perfekt enhet. Ingen av dem ville kunne eksistere uten de to andre, med mindre vi som individer vil slutte å eksistere.

Et lignende bilde formidler Paulus da han beskriver Kirken: Vi alle er lemmer av en enhet, kirken. Vi er individer, men virker sammen – se deg rundt her i kirken under messen. Vi er enhet i mangfold. Nettopp det var et stort tema for det andre Vatikankonsilet, og det ble nå tatt opp igjen av den Synodale prosessen. Resultatene av spørrerunden her i menigheten i forbindelse med den Synodale prosessen finner dere på veggen i menighetssalen.

Men husk: Vi må ikke være like, ellers kan det skje at noen blir likere enn andre – og dermed bedre enn andre. Det er en reel fare. Målet er enheten, ikke enigheten eller likheten. Her på jorden får vi en forsmak på enhet med Gud, formidlet av sakramentene. La oss be om at vårt fellesskap er et sted hvor Guds nærvær kan lyse opp i all sin herlighet. Da vil den hellige Treenigheten formidle oss et sant bilde og forbilde av det kristne folk.

Ukens pave Frans

Snakk med barna om troen

Kjære foreldre, gå aldri lei av å snakke om tro til barna deres. Måtte dere alltid ha styrke til å være formidlere av den tro dere selv mottok fra egne foreldre.

Pave Frans, 1. juni (Den internasjonale foreldredagen)

Foto: CNS photo/L’Osservatore Romano
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar