Dagens meditasjon om dagens liturgiske tekster
Det var en av jødenes høytider, og Jesus drog opp til Jerusalem. Ved Fåreporten i Jerusalem er det en dam som på hebraisk kalles Betesda, den har fem bueganger, og under dem lå det en mengde syke, blinde, lamme og vanføre. – Der var det en mann som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der, og da han forstod at han hadde hatt det lenge slik, sa han til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarer: «Herre, jeg har ingen som kan kaste meg ned i dammen med en gang vannet kommer i opprør, og i samme øyeblikk jeg kommer, er det en annen som styrter seg uti før meg.» Jesus sier til ham: «Reis deg, ta båren din og gå.» Og i samme øyeblikk le mannen frisk, tok sin båre og gikk.
(Joh 5,1-3a, 5-8)
38 år – et halvt liv, syk, lammet. Og fortsatt på samme plass. Denne mannen hadde ikke lenger noe håp om å lykkes med å nå vannet i dammen som kunne gjøre ham frisk. Ønsket han å egentlig å bli frisk? Jesus spurte: «Vil du bli frisk?». Mannen svarte unnvikende. Kanskje hadde han innrettet seg i sin ulykke, i sin lammelse, i sin gledesløse hverdag? Han hadde gitt opp, forventet ikke noe mer fra livet, mistet tro, håp og mot. Men Jesus godtok ikke en slik holdning, han oppfordret: «Reis deg, ta båren din og gå.». Og det skjedde: Mannen ble frisk, tok sin båre og gikk. Punktum.
Jesus har kommet til verden for å gi mot, håp, styrke og glede. I mange av Jesu helbredelser krevdes det tro og viljen til å bli frisk. Her hører vi ikke noe slikt, i hvert fall ikke eksplisitt. Kanskje var det nok at Jesus stolte på at mannen kunne reise seg, komme seg ut av den håpløse situasjonen? Og at mannen var så overrasket over at et menneske kunne ha tiltro til ham slik at dette mobiliserte kreftene? Jesu kraft og mot strømmet over denne lamme og gjorde ham frisk. Han trengte ikke lenger å holde seg til vannet i dammen Betesda, det helbredende vann kom i Jesu egen person til ham.
Dagens lesning forteller også om vann som gjør alt frisk (Esek 47,1-9.12; se også meditasjon 4. mars og salme 1). Vannet som profeten Esekiel forteller om, renner frem fra templet, blir fort til en stor elv og strømmer til Dødehavet:
Når vannet renner ut i sjøen, blir det salte vannet friskt. Alle levende skapninger som det kryr av, skal få leve overalt hvor denne elven renner. Det skal bli en mengde fisk. For når dette vannet kommer dit, blir vannet i sjøen friskt, så alt kan leve der elven renner ut. På begge elvebredder skal det vokse alle slags frukttrær. Løvet på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. Hver måned skal de bære ny frukt; for vannet de får, strømmer ut fra helligdommen. Trærnes frukt skal tjene til føde og bladene til legedom.» (Esek 47, 9c. 12)
Et bilde av paradiset. Et bilde av Gud. Slik er vår Gud: forfriskende, helbredende, selve livets kilde og fylde! Hvordan finne frem til denne kilden? Vannet kommer fra templet (Esek 47,1). Vi kan komme til kirken, til dåpen, til templet som vi selv er. Vi må våge å lete etter Gud i oss. Bli stille, lytte, ta imot. I evangeliet hørte vi at Jesus finner selv fram til den lamme. Alt som trengs er å være der. Oppmerksom. Lyttende. Og så ta imot.
Foto: fra menighetens pilegrimsreise 2013, Betesda (øverst) og bad i Dødehavet