Dagens meditasjon
Fryd deg, du himmel, og juble, du jord, bryt ut i gledesrop, dere fjell! For Herren trøster sitt folk, forbarmer seg over sine hjelpeløse. Sion sa: «Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.» Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke tar seg av den sønn hun har født? Og selv om hun kunne glemme, så glemmer jeg aldri deg. (Jes 49, 13-15)
Foto: Nærøydalen med fjellet Jordalsnuten, sett fra Stalheim
Dagens lesning minner meg om tekstene i advent. I advent leser vi mange av de store visjonene til profeten Jesaja, fulle av lengsel og håp. Og nå får vi en slik tekst som en gave i fastetiden.
Vår tekst i dag passer inn i adventstidens flotte rekke. Vi hører blant annet: «Herren trøster sitt folk, forbarmer seg over sine hjelpeløse.» Og for å tegne et enda sterkere bilde: «Selv om en mor kan glemme sitt barn, så glemmer Gud aldri deg!»
Til tross for at vi kan føle oss ensomme, glemt, hjelpeløse – ikke minst i pandemiens tid: Gud er alltid med oss! Også når vi sitter hjemme i isolasjon, ikke kan møte våre kjære og venner, ikke kan gi eller motta en klem: Gud er der! Jesus er der! Kan vi bli stille, åpne oss, fornemme Guds nærvær?
Fastetiden er en spesiell tid. Vi forbereder oss til påskehøytiden. Som i fjor vil det ikke være mulig å komme til kirken for å feire sammen de store messene i Triduum. Men vi kan holde åndelig kontakt. Vi vet om hverandre. Vi vet at mange sitter hjemme og ber. Vi vet at mange savner fellesskapet og gleder seg til kommende tider når vi alle kan møtes igjen. La oss huske hverandre, be sammen for og med hverandre, hver på sin plass i Oslo og omegn – og ut over det.