Dagens meditasjon over Joh 8, 1-11
På den tid gikk Jesus ut til Olivenberget. Men tidlig neste morgen kom han igjen til templet, hvor hele folket samlet seg om ham; og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de lovkyndige og fariseerne til ham med en kvinne grepet i ekteskapsbrudd, stilte henne midt i kretsen og spurte: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Og i Loven har Moses påbudt oss å stene denslags kvinner. Hva er nå din mening?» Dette var en felle som de la for ham, for å få noe å anklage ham for.
Men Jesus bøyde seg ned og gav seg til å skrive med fingeren på jorden. De trengte imidlertid på med sine spørsmål. Da rettet han seg opp og sa til dem: «Så kan jo den av dere som er syndfri, kaste den første stenen.» Og atter bøyde han seg ned og skrev på jorden. Men da de hørte det, gikk de ut, den ene efter den andre, de eldste først, så han til sist var alene med kvinnen som stod der fremfor ham. Da retter Jesus seg opp og sier til henne: «Så, hvor ble det av dem? Var det ingen som dømte deg?» Hun svarer: «Nei, herre; ingen.» Da sier Jesus: «Heller ikke jeg dømmer deg. Gå bare hjem, men fra nå av, synd ikke mer.»
En kvinne, navnløs, i akutt livsfare, tatt i ekteskapsbrudd. Omgitt av hatefulle menn som vil ta hennes liv. Det er mennene som avgjør, som sitter med makten. De lovkyndige og fariseerne. Det er de som anklager, som dømmer og som fullbyrder dommen.
Hvor er hennes kjæreste? Han er ikke anklaget, går fri. Hun har ingen som kunne forsvare henne, er helt alene.
De som vil stene henne, prøver å bruke henne som snublesten for Jesus. Er Jesus lovlydig, så må også han dømme henne. Ellers kan de anklage Jesus for å bryte Moseloven. Situasjonen er veldig farlig for Jesus også.
Men Jesus skriver med fingeren på jorden. Han later som om de ikke var der. Som om det ikke angikk ham. Hvorfor? Kan han roe den hissige stemningen noe ned? Vinner han tid for å kunne tenke seg om?
Da Jesus omsider svarer, så gjør han det utrolig klokt og rolig – til tross for at liv er i fare. Han ser ikke engang opp. Skriver videre på jorden. Og med de få ordene «Så kan jo den av dere som er syndfri, kaste den første stenen.» snur han hele situasjonen. Det er som om luften går ut av ballongen. Det blir helt stille. En etter den andre forlater stedet. Jesus har forstått å røre ved samvittigheten til sine motstandere. Og det taler for dem at de var lydhøre.
Kun den stakkars kvinnen blir igjen. Hun har ikke enda sagt et ord. Dødsangsten må ha vært overveldende. Hun våger ikke å bevege seg. De som vil ta hennes liv, er plutselig borte. Hva er det som foregår? Hva foregår i henne? Forstår hun allerede at Jesus er hennes redning, hennes frelse?
Og Jesus snakker med henne, spør: “Var det ingen som dømte deg?” Jesus får kvinnen i tale, mild og barmhjertig. Kontrasten til det hun nettopp har opplevd, kunne ikke vært større. Kjærlighet istedenfor hat, barmhjertighet og tilgivelse istedenfor hevnlyst.
Så mange kvinner er den dag i dag utsatt for mannlig vold og undertrykkelse. La oss be for at menn og kvinner kan leve sammen likestilt og fredelig. Og la oss be for mennene at de tar lærdom av slike gode forbilder som Jesus, Daniel (se dagens første lesning) og den hellige Josef (se 19. mars).
Bilde: Mosaikk i kirken „San Pio da Pietrelcina“ (Padre Pio), Giovanni di Rotondo, Italia