I fellesskap gjennom påsketiden – Barmhjertighetssøndag

Dagens refleksjon – p. Ragnars preken

Hele forsamlingen av troende var ett i sjel og sinn. Ingen kalte noe av det han eide for sitt eget; allting hadde de felles. Og med stor kraft avla apostlene sitt vitnesbyrd om Herren Jesu oppstandelse. Alle så på dem med stor velvilje.
Det var da heller ingen av dem som led nød, for folk som eide hus eller jord, tok og solgte det, og la betalingen for apostlenes føtter. Siden lot så de hver enkelt få hva han trengte.
(Apg 4,32-35)

Kjære venner,  
I dag feirer vi Barmhertighetssøndag – og bruk gjerne litt tid til å se på dagens lesninger. (Første lesningen står ovenfor.) De handler alle om Guds barmhjertighet, hvordan vi må ha tro og tillit til Gud og at vi alle har behov for Guds tilgivelse i våre liv. Ja, allerede i åpningsbønnen til messen tiltaler vi Gud som «du evige miskunns Gud».  

I apostlenes gjerninger får vi et kort innblikk i hvordan de første kristne levde i fellesskap før forfølgelsene startet for alvor. De første kristne var så fylt av Den hellige ånd at «ingen kalte noe av det de eide for sitt eget» – alt var felles. Og det de hadde felles, delte de slik at «hver enkelt fikk hva de trengte». Dette var et fellesskap som praktiserte nestekjærlighet, omsorg og barmhjertighet. Det var et fellesskap som bar vitne om å være «ett i hjerte og sinn».  

Johannes, i sitt første brev, legger også vekt på barmhjertighet i praksis, og ber oss om å være lydige mot Guds bud, spesielt kjærlighetsbudet. Det å elske vår neste slik Jesus gjorde, betyr at vi behandler andre med Jesu barmhjertighet og omsorg. Slik minner Johannes oss om at den som tror at Jesus er Kristus, også må elske alle dem som Gud har skapt.   

Les mer her