Refleksjon over søndagens evangelium Luk 24,35-48 – «Fred være med dere!»
Plutselig stod Jesus selv der midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har.»
Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring – de våget ikke tro for bare glede. Da sa Jesus: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. (Luk 24,36-43)
«Jesus lever» – det er det sentrale påskebudskapet. En påkjenning for troen! Som denne gang for disiplene, så er Jesu død og oppstandelse like uforståelig for oss i dag. Lukas tar oss med inn i situasjonen da disiplene begynner så smått å begripe hva som har hendt med deres mester. Jesus lever – til tross for at han var død!
Først er de skremt. Så hører de hans fredshilsen, de ser merkene etter hans sår. Det må være den samme person som døde på korset?! Fortsatt er de ikke helt overbevist. Jesus går enda et skritt lengre: Han spiser sammen med dem, det tydeligste tegn på hans identitet. De to disiplene i Emmaus gjenkjente ham da han spiste sammen med dem. Gjenkjenner vi Kristus når vi tar imot hostien?
Disiplene gjenkjenner ham under måltidet. Hvor ofte har de ikke spist sammen med ham? Deres redsel blir til glede. Å feire sammen Eukaristi (forhåpentligvis snart igjen!) lar også oss skjønne: Jesus lever – og sammen med ham lever jeg! Gud skje lov, takk og pris!
Et lite gullkorn til slutt: Takknemlighet er en nøkkel til lykken. Man kan ikke være takknemlig og samtidig ulykkelig.
(Piet van Breemen SJ)