Refleksjon: p. Ragnars preken – … så de kan være ett som vi (Joh 17,12)
Mine kjære! Har Gud vist oss så stor en kjærlighet, da skylder også vi å elske hverandre. Gud har ingen noensinne sett; men dersom vi elsker hverandre, da bor Gud i oss, og hans kjærlighet blir fullendt i oss. Dette er tegnet på at vi forblir i ham, og han i oss: At han har gitt oss av sin Ånd.
Og selv har vi sett, og vi vitner at Faderen har sendt sin Sønn som verdens Frelser. Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham forblir Gud, og han selv i Gud. [Ja, vi har erkjent den kjærlighet som Gud har vist oss, og vi er kommet til tro på den. Gud er kjærlighet, og den som lever i kjærligheten, lever i Gud, og Gud i ham. (1 Joh 4,11-16)
Kjære venner,
Noen ganger i løpet av livet opplever vi noe som har så stor innvirkning på oss at det ikke bare forandrer hva vi gjør eller hvordan vi tenker, men også hvem vi er. På torsdag feiret vi Kristi Himmelfartsdag og i dag forbereder vi oss på at Den Hellige Ånd skal fylle oss med sin kraft. Det betyr at våre hjerter må være mottagelige; åpne. Vi må ønske å la oss forvandle av Gud. Slik at vi blir ett med ham og ett med hverandre.
I evangeliet i dag hører vi Jesu bønn til Faderen: «bevar dem du har gitt meg så de kan være ett som vi.» Store deler av dette kapittelet hos Johannes er viet til temaet «enhet» og enhet er noe som Jesus nevner ofte i sin yppersteprestelige bønn; en bønn for apostlenes fremtid. Og her vårt tema for refleksjonen. Og det er litt snodig. Er det bare meg eller blir enhet ofte forvekslet med «enighet». Det er virkelig et snodig fenomen og jeg tror egentlig ikke dette er noe spesielt norskt, men kanskje det likevel er nettopp det. For «hvor vilde det bære hen, så længe vi ikke alle var enige» (… som Ibsen skriver i Fru Inger til Østråt). Vi er livredde for uenighet. Det er vel derfor vi ofte slenger på et «ikke sant?» på annenhver setning…