Refleksjon over dagens evangelium Joh 21,20-25 – to ulike, men likeverdige måter å følge Jesus på
På den tid så Peter seg om og oppdaget at den disippel Jesus holdt så meget av, fulgte efter dem, – han som hadde lent seg opp mot Jesu bryst under måltidet og spurte hvem det var som skulle forråde ham. Og da Peter nå fikk øye på ham, spurte han Jesus: «Og hva med ham, Herre?» Jesus svarer: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved? Følg du meg.» Siden har det hett blant brødrene at denne disippel ikke skulle dø. Men Jesus sa jo ikke at han ikke skulle dø, bare: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved?»
Det er denne disippelen som beretter om dette og som har skrevet det ned: og vi vet at hans vidnesbyrd er fullt å stole på.
Det er også mange andre ting som Jesus har gjort. Så skulle hver enkelt skrives ned, da tror jeg ikke at verden var stor nok til å romme alle de bøker som da måtte skrives. (Joh 21,20-25)
Peter og ‘disippelen Jesus holdt så meget av’ (den siste kaller vi for enkelhets skyld Johannes i det følgende) står for to ulike veier å følge Kristus på. Peter er den aktive som ønsker å forkynne Jesu budskap gjennom handlinger. Johannes derimot forandrer verden ikke gjennom sine gjerninger, men ved sin tilstedeværelse, sin åpenhet for Jesu komme i hvert øyeblikk. «Et slikt menneske gjør ingenting, men alt blir gjort.» (Allan Anderson). Kanskje står Johannes holdning for den av så mange mystikere som levde helt og holdent i nåtiden og erfarte Kristi nærvær på denne måten. Det gjelder også samtidens mystikere.
Vi kan også tilordne de to store retninger våre ordenssamfunn: de apostoliske (katafatiske) og de kontemplative (apofatiske). Da står de apostoliske for Peters vei: aktiv, henvendt til de svake og marginaliserte, til syke og barn. I Norge har vi særlig kvinnelige ordener som gjenspeiler denne holdningen, for eksempel St. Josephsøstrene som har bygget opp sykehus og skoler i hele Norge. Den andre veien, representert av Johannes, kalles den kontemplative. Ordensfolk her lever mer tilbaketrukket og vier sine liv hovedsakelig til bønn. Lunden kloster i Oslo og karmel Totus Tuus i Tromsø vil være eksempler. I realiteten er det nok slik at en av de to veiene er tydeligere enn den andre, men begge er tilstede i hvert ordenssamfunn. Det ser vi for eksempel hos Elisabethsøstrene. De lever tilbaketrukket, men har bygget og drevet sykehus og barnehager.
I dag leser vi slutten av Johannesevangeliet. De siste linjene forteller oss at vi ikke behøver å vite alt. Men vi skal bevege evangeliets ord i våre hjerter og skal meditere over dem slik at vi blir mer og mer lik Kristus.
«Gud …, vår ledsager på veien, lokk oss, og vi vil våge å gå ut over det vi hadde fastsatt. Vi vil oppdage nytt land og andre horisonter.» (Karl F. Barth)