Refleksjon over dagens lesning Sir 51,18-28 – ‘Jeg blir gammel og lærer fortsatt’ (J-J Rousseau)
Jeg vil takke og prise Herren og love hans navn. Da jeg ennå var ung, før jeg tok til å vandre omkring, søkte jeg åpenlyst visdommen i min bønn, foran templet ba jeg om den, og like til det siste vil jeg søke efter den. Som når druen modnes efter blomstringen, gledet mitt hjerte seg over den. Min fot gikk frem på rett vei, og fra min ungdom av har jeg fulgt dens spor. Jeg bøyde en kort tid mitt øre til visdommen og tok imot den, og fant megen lærdom for meg selv. Jeg hadde fremgang i den; og Han som gir meg visdom, vil jeg ære. For jeg satte meg fore å følge dens bud og var nidkjær for det gode, og jeg skal ikke bli til skamme. Min sjel har kjempet for visdommen, og da den vakte min hunger, gransket jeg den nøye. Jeg strakte mine hender mot det høye, og jeg sørget over mine forseelser mot den. Jeg vendte min sjel til den, og fant den da jeg renset meg.
«Jeg blir gammel og lærer fortsatt» – med disse ord begynner Jean-Jaques Rousseau nesten forundret det tredje kapitlet til sin siste bok ‘Den ensomme vandrers drømmerier’ (Les Rêveries du promeneur solitaire, 1776-1778). Fra verden og dens mas har Rousseau trukket seg tilbake, skuffet. Men når han spaserer i naturen, blomstrer han opp igjen. Her ute kan hans ånd og sjel puste lettet ut og få utfolde seg fritt. Mens han går eller hviler i naturen, blander seg minner, drømmerier og refleksjoner og blir til meditasjoner av Rousseaus eksistens.
Særlig inspirert blir hans tankegang på den lille øya Saint-Pierre midt i Bielersee (Sveits). Der spaserer han langs bredden eller legger seg ned i en liten båt, lar seg drive sakte på vannet og ser opp mot himmelen. «Hva tenker eller nyter man i en slik tilstand? Ingenting som befinner seg utenfor oss selv. Ingenting bortsett fra oss selv og vår egen tilstedeværelse. Så lenge denne tilstanden varer, har man nok med seg selv, trenger man ikke noe annet. Å føle vår egen eksistens, uten å bli forstyrret av en annen følelse, er i seg selv allerede en vakker og verdifull sinnstilstand av ro og tilfredshet.» Så Rousseau i 5. kapitlet av boken.
Jean-Jaques Rousseau var en sensibel og spirituell person. Han visste godt, hvem han kunne takke for sin eksistens.
Bilde: Åndalsnes havn med hurtigruta og Isfjorden (HHM)