Refleksjon over dagens lesning Hos 11,1.3-4.8-9 – «Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner.»
Så sier Herren: Da Israel var ung, fikk jeg ham kjær, jeg kalte min sønn fra Egypt. Jeg lærte Efraim å gå og tok dem på mine armer; men de skjønte ikke at jeg leget dem. Jeg drog dem med milde bånd, ja, med kjærlighetens tømmer. Jeg stelte med dem likesom bonden som løfter åket fra nakken; jeg bøyde meg ned og gav dem mat.
Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede, vil ikke legge Efraim øde igjen. For jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere; jeg kommer ikke med harme.
En spiritualitet som setter hjertet i sentrum, fantes allerede tidlig i Kirkens historie. Og enda før, i tiden av den gamle Pakten, mange århundre før Kristus, har Gud sagt til sitt folk: Derfor skjelver mitt hjerte for han, jeg må vise barmhjertighet mot henne (Jer 31,20). Et annet eksempel på Guds kjærlige og barmhjertige hjertet fra tiden før Kristus finner vi i dagens lesning, forfattet av profeten Hosea.
I den nye Pakten oppfyller Gud sitt løfte i Jesus Kristus. Fra tidlig av er derfor tilbedelsen av Guds barmhjertige kjærlighet del av den kristne spiritualiteten. I løpet av de 20 århundrene etter Kristi levetid har denne tilbedelsen hatt ulike utforminger, for eksempel Den gode hyrdes kjærlighet, den åpne siden av Jesu korsfestede kropp, Jesu Kristi hjerte. Alle er symboler for Guds kjærlighet og barmhjertighet.
Profeten Hosea beskriver Guds følelser for menneskene som en foreldres kjærlighet og omsorg. Hosea tegner et flott bilde av en mor eller far som lærer sitt barn å gå og tar det på sine armer. Gud bøyer seg ned for å gi menneskene mat. Vi hører også at det er konflikter her: Menneskene skjønner ikke at Gud vil helbrede dem. Derfor ble Gud vred på dem. Men så heter det: «Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede.» Barmhjertighet vinner over sinnet. Har Gud virkelig slike følelser?
Profeten Hoseas forsøk å vise Gud med menneskelige emosjoner, gjør Gud ikke liten, men forståelig, begripelig. Vi kan spørre av egen erfaring: Hvilken foreldre ville ikke være dypt bedrøvet, fortvilet eller sint om sitt barn som får så mye kjærlighet, ville bare gå sin vei uten å ta hensyn, uten å gi svar på all denne kjærligheten?
Kan vi mennesker overhodet tenke Gud annerledes enn i menneskelige kategorier? Så lenge vi snakker i positive kategorier om Gud, er det nok ikke noe problem. Men vi burde alltid ha i bakhodet at alle våre idéer, alt vi tenker, skriver eller forteller om Gud, har sine begrensninger. Gud er et stort mysterium, helt annerledes enn vi kan forestille oss det. Når vi beskriver Gud som ‘kjærlighet’, så kan vi være trygge på at Gud vil være annerledes på den best mulige måten.