Refleksjon over dagens evangelium Matt 5,43-48 – Be for dem som forfølger dere!
På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste’ – og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere; slik at dere kan bli barn av deres Far i himlene, – han som lar sin sol stå opp over ond og god, og lar det regne både over rettferdig og synder.
For om dere elsker dem som elsker dere, hva lønn fortjener dere vel for det? Selv tolloppkreverne gjør det samme. Og om dere hilser deres landsmenn, men ingen andre, hva er vel det storartede ved det, – gjør ikke selv hedningene det samme? Men dere skal være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.»
I går hørte vi at vi skal vende det andre kinnet til når noen slår oss. Tung kost! Jesu bergpreken er sannelig ikke barnemat. I dagens lesning går han enda lengre: Elsk deres fiender! Hva? Betyr det at når noen slår meg, så skal jeg ikke bare vende det andre kinnet til, jeg skal i tillegg ‘elske’ angriperen?
Det å bære nag, å være fornærmet, å forakte og hate noen som gjør ondt mot meg, er forståelig og menneskelig. Vi kan ha disse følelsene. Men det som er viktig er jo hva vi så gjør med våre følelser, hvordan vi bearbeider dem. Når noen har gjort noe ondt mot meg og jeg går rundt med mine dårlige følelser mot vedkommende i uker, måneder, ja kanskje år, så blir følelsene til noe som skader meg. Jeg blir bitter, grinete og ulykkelig. Et lykkelig og fritt liv er ikke lenger mulig. Jeg blir en slave av mine bitre følelser.
En annen synsvinkel er: Kan jeg se mine egne svakheter og skygger, kan jeg tilgi meg selv at jeg er som jeg er, kan jeg på denne måten også tilgi den andre? Når jeg er ærlig, så vet jeg om min egen egoisme, min griskhet, min likegyldighet og treghet og mine andre feil. Når jeg kan se at mine ‘fiender’ er mine medmennesker, mine søstre og brødre som sliter med de samme vanskelighetene, så har jeg tatt det første steget. «Gud lar sin sol går opp over god og ond, han lar det regne både over rettferdige og syndere.» Er det bare den ene av disse kategoriene – ‘god og ond’ og ‘rettferdige og syndere’ – som beskriver meg eller min nabo?
Og enda en tanke: Hvordan er det for eksempel når jeg på en søndag kommer ut av kirken og hilser på folk? Nå i Corona-tiden skjer dette jo ikke hyppig. Skulle jeg har vært så heldig og fått en av de få billettene som åpner for min deltakelse i messen, så er det kanskje ikke så mange på kirkebakken som jeg kan hilse til. Men kanskje husker jeg det fra før i tiden: Blir det ikke slik at jeg holder meg til de mennesker jeg kjenner og prater kun med dem? Ser jeg de andre, de med en annen hudfarge og etnisk bakgrunn, barna som løper mellom beina til de voksne, de som står alene og kjenner ingen? «Om dere hilser deres landsmenn, men ingen andre, hva er vel det storartede ved det?»
«Men dere skal være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» Fullkommenhet er en stor oppgave og utfordring!
Bilde: Pilegrimsgruppen fra St. Hallvard og St. Marien-Bergedorf på vei opp til Saligprisningens fjell (mars 2013). På denne høyden nær Kapernaum skal Jesus har holdt sin bergpreken.