Refleksjon over dagens evangelium Luk 1,57-66.80 – «Han skal hete Johannes.»
For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren.
Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.»
De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete.
Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham.
Men gutten vokste opp og ble full av åndskraft. Han holdt til i ødemarken, inntil den tid kom da han skulle stå frem for Israel.
I går kveld var kanskje noen av oss ute og feiret Sankthansaften rundt et bål ved vannkanten. Denne kvelden markerer opptakten til Sankthansdagen. Skikken kommer fra jødedommen der dagen begynner med aftenen før. Sabbaten for eksempel begynner hver fredag kveld. Ikke alle i Norge er klare over denne sammenheng når de feirer Sankthansaften. Og hva vet vi om Johannes døperen?
Kanskje dukker det opp et indre bilde av en asketisk mann, mørk med langt hår og skjegg, kledd i kamelhår, ute i ørkenen, som spiser honning og gresshoppere. Det er det bilde som evangelistene har tegnet av Johannes. Johannes er den som skal berede veien for Jesus. Derfor døper han de mange som kommer til ham.
Evangelisten Lukas beretter i første kapitlet om omstendighetene rundt Johannes’ og Jesu unnfangelse. To parallelle og ganske like historier. Erkeengel Gabriel forkynner for Sakarias fødselen til Johannes (navnet betyr: Gud er barmhjertig) og for Maria fødselen til Jesus (navnet betyr: Gud redder). Men reaksjonen til de to er noe forskjellig. Siden Sakarias ikke vil tro på Gabriels budskap, blir han stum.
I dagens lesning hører vi at Sakarias, da han skriver ned navnet til sin nyfødte sønn, får talen tilbake. Etter ni tause måneder! Og hva gjør han da? Jo, han priser Gud – som evangelisten noterer. Dette vekker stor oppmerksomhet hos dem som bor i område. Det er ikke så ofte at noe uvanlig skjer i dette fjellområde og nyhetene sprer seg raskt omkring i fjellbygdene. «De gikk dypt i hjerte på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til.»
Folk på denne tiden og i dette området var åpenbart våkne og regnet med Guds inngripen i deres liv. Det lå en stor forventning i dem om at Messias snart skulle komme. Å leve med en forventning, å regne med Guds komme inn i eget liv, gjør vi det? Hvis ja, så er det en kilde til våkenhet, oppmerksomhet, glede og energi.
I forgårs på Grefsen hos St. Josephsøstrene ble sr. Hedwig-Marie Hergenhahn begravet. Hun har lenge vært vår nabo i St. Hallvard siden hun jobbet i flere år i Fransiskushjelpen på andre side av kirkebakken. Hun døde rolig og stille etter nesten to års sykdom. Hele tiden under sykdommen sa hun til dem som besøkte henne: «Jeg legger mitt liv i Guds gode hender.» Hun hadde nok en forventning og erfaring om at det var den beste plassen hun kunne finne her på jorden.
Bilde: freebibleimages. Gamle Sakarias med sin nyfødte søn. I bakgrunnen den voksne Johannes som forkynner i ørkenen.