Refleksjon over dagens lesning 1 Mos 32,22-32 – Israel skal være ditt navn
I de dager stod Jakob opp en natt, tok sine to hustruer, de to trellkvinnene og de elleve sønnene og gikk over vadet ved Jabbok. Han tok og satte over elven, og alt det han eide, førte han også over.
Jakob var nå alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham, helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over Jakob, gav han ham et slag over hofteskålen, så den gikk av ledd mens de kjempet. Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr.» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob,» svarte han. Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Da bad Jakob: «Kjære, si meg ditt navn!» Han svarte: «Hvorfor spør du efter mitt navn?» Så velsignet han ham der. Jakob kalte stedet Pnuel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» Med det samme han kom forbi Pnuel, rant solen. Og han haltet på hoften. Derfor er det så den dag i dag at israelittene aldri spiser den senen som ligger på hofteskålen, fordi han gav Jakob et slag på hofteskålen, over hoftesenen.
I går møtte vi den unge Jakob som møter Gud i drømmen. Han flyktet fra sin tvillingbror Esau som han hadde lurt. Jakob fikk sin far Isaks velsignelse istedenfor Esau – som burde ha fått den som den førstefødte. (Navnet Jakob betyr: den som holder i hælen. Da tvillingene ble født, skal Jakob ha holdt Esau i hælen – for å komme forbi ham allerede da.) Mange år har gått siden. Jakob har bodd og tjent hos sin onkel Laban i Harran og fått seg to koner og elleve sønner der. Han har blitt en rik mann. Med hele sin husstand og all sin eiendom bryter han nå opp for å vende hjem. Det vanskeligste som er i vente, er møtet med Esau som han må forsone seg med. Dette møte vil skje neste dag. Elven Jabbok er grensen til Esaus territorium.
Jakob er urolig. Etter å ha ført hele husstanden over vadestedet ved Jabbok til Esaus land, vender han alene tilbake til den andre elvebredden. Der møter han en mann som han kjemper med hele natten. Jakob aner at det er Gud. Det er hans sjanse: han ber om en ny velsignelse. Det må kjempes fordi velsignelsen fra faren Isak ble til ved et lureri. Den nye velsignelsen, som Jakob får ved morgengry, den har den modne Jakob uredd kjempet for og vunnet seg. For at Jakob ikke skal glemme det, slår Gud ham på hoften. Jakob må halte resten av livet og hvert skritt vil minne ham om denne natten. Gud gir ham et nytt navn: Israel, den som kjempet med Gud.
Vi er ikke Jakob. Men også vi må kjempe med Gud for å finne den riktige veien og for å få Guds velsignelse. Erkebiskopen i Berlin, Heiner Koch, har sagt: «Jeg er ikke ferdig med min tro. Vi som danner kirken,er ikke ferdige med vår tro. Og vi vil aldri bli det.» Vi må lete, vi må kjempe og vi må be om Guds velsignelse for vår vei, som menneske og som kirkens fellesskap.