Refleksjon over dagens 2. lesning 2 Pet 1,16-19 – “Du er min datter, min sønn, som jeg har kjær!”
Kjæreste venner, når vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme, var det ikke oppdiktede fabler vi berettet for dere; nei, med egne øyne hadde vi sett ham i hans guddomsglans.
For det var Gud Fader som forlenet ham med ære og herlighet, det var hans opphøyede herlighet som lot sin røst høre og sa: «Dette er min Sønn som jeg har kjær, han som har all min yndest.» Vi hørte selv denne stemmen lyde fra himmelen, den gang vi var med ham på det hellige fjell.
Derfor står også profetenes ord fastere for oss enn noensinne, og dere vil gjøre vel i å akte på det! For det er lik en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.
For vår refleksjon har vi valgt dagens andre lesning fra begynnelsen av Peters andre brev. Peter innprenter hans tilhørere at hans forkynnelse er sant, at det ikke dreier seg om ‘oppdiktede fabler’. Om de vil tro på ham? Vi kjenner det godt fra vår egen virkelighet: Hvem skal vi lytte til, hvem skal vi tro på? Det er så mange stemmer i verden, hvilke er pålitelige?
Denne gang var det nok litt mer begrenset hva folk kunne blitt fortalt. Det fantes ikke så mange kilder til informasjon som i dag. Men det var nok allikevel mange ulike røster som ville skaffe seg gehør. Det fantes mange historiefortellere som dro fra landsby til landsby for å finne lyttere for deres fortellinger – oppdiktet eller ei. Folk var kritiske, det måtte også Peter erfare. Hans historie er da jo også vanskelig å tro! Gud som velger ut et menneske til sin egen sønn? Gud som forkynner at han elsker dette menneske, at det har ‘all hans yndest’?
Den historien Peter forteller om her, er også nedfelt i dagens evangelium. Jesus tar med Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell hvor han blir ‘forklaret’. Evangelisten beretter at hans klær blir skinnende hvite, at Moses og Elias kommer for å snakke med Jesus, og at Gud til slutt uttaler nettopp de ordene som Peter nevner i lesningen ovenfor: «Dette er min Sønn som jeg har kjær, han som har all min yndest. Lytt til ham.» Det betyr: Evangelisten Markus (historien finnes i alle tre synoptiske evangelier med små variasjoner, altså hos Markus, Matteus og Lukas) og Peter velger nesten samme ordlyd for å fortelle samme historie. Et tydelig tegn på troverdighet.
Et annet tegn er det som skjer i våre hjerter når vi leser en slik beretning. Beveger det seg noe dypt i meg selv når jeg lytter til ordene? Kanskje en lengsel stiger opp eller en anelse om at ordene er sanne? Peter formulerer det så vidunderlig: «For profetenes ord er som en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.» Kjenner dere denne erfaringen? Jeg ønsker dere alle slike opplevelser: at dagen bryter frem i deres hjerter og morgenstjernen stiger opp derfra, at også dere får høre Guds stemme: “Du er min datter, du er min sønn, som jeg har kjær!”