Lærdommen som ligger i smerte og sorg
Det er menneskelig å flykte fra lidelse og smerte. Dette gjelder spesielt i vår vestlig kultur hvor vi har blitt påvirket av opplysningstidens “rasjonalisme”. Alle som har opplevd sorg, vet at opplevelsen ikke er rasjonell. Vi vet rett og slett ikke hvordan vi skal bære våre smerter, hva vi skal gjøre med vår sorg.
De store visdomstradisjonene prøver å lære oss at sorg ikke er noe å løpe fra. Det er et ‘liminalrom’, et rom i grenselandet. Sorg er en tid for å bli forandret. Vi burde ikke kvitte oss med vår smerte før vi har forstått hva den vil lære oss – og sorg, lidelse, tap, og smerte har alltid noe å lære oss! Dessverre har de fleste av oss, spesielt menn, blitt opplært slik at sorg og tristhet er noe vi skal undertrykke, fornekte eller unngå. Vi vil mye heller være sinte enn triste.
Den enkleste og mest inkluderende definisjonen av sorg er kanskje “ubearbeidet smerte”. Det føles som om en demon snurrer rundt inne i oss. Det gjør for vondt, derfor ser vi umiddelbart etter noen andre å skylde på. Vi må lære å forbli åpne for vår sorg og smerte, å vente tålmodig på det den har å lære oss. Når vi prøver å utestenge vår sorg, når vi prøver å fikse den, kontrollere den eller forstå den, nekter vi bare oss selv å ta lærdom av den.
Den hellige Efrem, Syreren (303-373), en av kirkelærerne, betraktet tårer som sakramentale tegn på guddommelig barmhjertighet. Han instruerer: «Gi Gud din gråt, la tårene renne fritt; gjennom tårene og [Guds] godhet vil sjelen, som har vært død, bli levende igjen.» [1] Efrem må ha vært et helt annet menneske enn de fleste av oss!
“Gråtemodusen” er virkelig en annen måte å være i verden på. Den er annerledes enn fiksing-, forklarings- eller kontrollmodusen. Vi er frie til å føle tingenes tragedie, tingenes tristhet. Tårer renser øynene våre slik at vi kan begynne å se tydeligere. Noen ganger må vi gråte veldig lenge fordi øynene våre er så skitne at vi ikke ser sannferdig eller godt i det hele tatt.
Tårene kommer bare når vi innser at vi ikke kan fikse en situasjon og vi ikke kan endre den. Situasjonen er absurd, den er urettferdig, den er feil, den er umulig. Vi sier: «Hun skulle ikke ha dødd; han burde ikke ha dødd. Hvordan kan dette skje?» Bare når vi blir ledet til yttergrensene av våre egne ressurser, blir vi endelig frie til å gå til gråtemodusen.
Det at tårene våre har renset oss kjenner vi ved at vi etterpå ikke trenger å skylde på noen, selv ikke engang på oss selv. Det er en fullstendig omvendelse og renselse av sjelen, og vi vet at den kom fra Gud. Det er hva det er, på en eller annen måte er Gud i det.
[1] Ephrem, sermon on Isaiah 26:10, in Penthos: The Doctrine of Compunction in the Christian East, by Irénée Hausherr, trans. Anselm Hufstader (Cistercian Publications: 1982), 29.
Tankene ovenfor er inspirert av Richard Rohr, Beloved Sons Series: Men and Grief (Center for Action and Contemplation: 2005), CD
Bilde: Olavskorset, kirkegården på Svanøy, Vestlandet (HHM)