Friheten til Guds barn …

… og vårt ønske om å bli elsket

Jeg bad til Gud, og han gav meg forstand. Jeg påkalte Gud, og han sendte meg visdommens ånd. Jeg aktet den høyere enn kongestav og trone, rikdom regnet jeg for intet mot den. Den kosteligste edelsten ville jeg ikke sidestille med visdommen, mot den er all verdens gull som en neve sand, og sølvet ikke mere verdt enn leire.
Jeg elsket den høyere enn sunnhet og skjønnhet og ville heller eie den enn solens lys, for visdommens lys slukner aldri.

Men da visdommen kom til meg, kom alle andre goder med den, for rikdom uten mål har den i sine hender. (Visd 7,7-11)

Siste søndagens tekster er verdt å se litt nærmere på. Vi tar for oss første lesning i dag. Forfatteren av Visdommens bok vet hva han vil satse på i livet: Forstand og visdommens ånd. Han er beredt til å gi avkall på alt annet. Ingen av de jordiske gods betyr noe i forhold til visdom og forstand.

Hva altså er så spesielt med visdommen? Det hjelper å lese litt videre i kapitlet, da kommer en forklaring hva visdommen handler om (Vis 7,22-8,1):

Visdommens vesen
Visdommens ånd er forstandig; den er hellig, enestående i sitt slag, men den tar mange former. Den er fin, lettbevegelig, klar og ren; den er pålitelig, tar aldri skade, den elsker det gode. Kvass er den, den lar seg aldri hindre. Men den gjør alltid det gode og er glad i menneskene. Fast og sikker er den, og har ingen bekymringer. Den makter alt og våker over alle ting. Den gjennomtrenger dem som er rene, forstandige og fintfølende. (
Vis 22-23)

Her beskrives visdommens vesen med dyder og gaver som vi mennesker til syvende og sist streber etter og som gjør oss til Guds barn: hellighet, renhet, godhet, vennlighet, styrke, fri fra bekymring og åndelig bevegelig. Litt senere leser vi: Gud elsker den som bor sammen med visdommen. Å strebe etter visdommen, etter de dydene som er forbundet med den, er altså ensbetydende med å strebe etter Guds kjærlighet. Lengselen etter Guds kjærlighet motiverer forfatteren av Visdommens bok å ønske seg visdommens ånd.

Dette motivet er kjent for oss. Vi alle ønsker oss å bli elsket – i denne verden, men også i livet som kommer. En lengsel bor i oss som allerede har blitt oppfylt: i vår dåp har himmelen åpnet seg og vi har hørt Guds stemme si til oss: Du er min datter, du er min sønn, som jeg har kjær (se Mark 1,11).

I teorien vet vi nok at vi er Guds barn, men gjennomsyrer dette også vår hverdag? Hva betyr relasjonen til Gud for oss?

Den hellige Edith Stein svarer slik: Å være Guds barn betyr å ta Guds hånd mens du går; å gjøre Guds vilje og ikke følge dine egne ønsker; å overgi alt håp og alle redsler til Gud; å ikke lenger bekymre deg for deg selv og din egen fremtid. Det er grunnlaget for friheten og bekymringsløsheten av Guds barn.