Gjennomføring av de trinnene som ble beskrevet i går, styrker håpet om at lekfolkets globale engasjement vil få sin plass i synoden.
Men det krever en grunnleggende holdning: Evnen til å lytte til hva enhver person (uten unntak!) har å si til beste for Kirken og dens misjon i det tredje årtusen.
Enhver annen holdning vil uunngåelig føre tilbake til det pave Frans har identifisert som klerikalisme. Klerikalisme baserer seg på at noen mener seg opphøyet over andre. Klerikalismen, som vi vet nå, er en kirkelig form for maktmisbruk og åpner døren for all slags overgrep.
Noen ordenssamfunn (f.eks. jesuittene) har utviklet gode metoder for hvordan det kan lyttes og diskuteres i en mindre gruppe slik at alle deltakere blir hørt og at det er nok plass til å lytte til den hellige Ånd: Hva ønsker Gud vi skal gjøre – det er det sentrale spørsmålet for alle viktige beslutninger. Metoden er basert på å ta seg god tid, samtidig begrense taletiden, men gi rom til bønn og refleksjon.
Den 7. september offentliggjorde synodens sekretariat et forberedelsesdokument og et såkalt vademecum (se Vatikanets websider). Her finnes mye informasjon om hvordan arbeidet i bispedømmene og menighetene kan settes i gang.
Mens den overveldende delen av den katolske verden omfatter pave Frans initiativ, finnes det noen få andre røster. Den kontroversielle erkebiskopen Wolfgang Haas fra Liechtenstein (30.000 katolikker, 10 menigheter) nekter plent å sette i gang den Synodale Prosessen i sitt bispedømme.
Vi gleder oss til å se den Synodale Prosessen i vårt eget bispedømme og vår egen menighet!
Kilder til informasjon bl.a.: tidsskriftet Lacroix