Sogneprestens preken på Allesjelersdag handlet om et messeledd som ikke lenger er del av dagens liturgi. Det er en hymne som ble sunget mellom første lesning og evangeliet: Dies irae betyr på latin ‘Vredens Dag’. En av p. Ragnars professorer i England mente at denne hymnen burde være del av hver messe, ikke bare på Allesjelersdag. Professoren hadde funnet gullkornene i denne teksten.
Dies irae er en kjent latinsk hymne fra 1200-tallet. Diktet beskriver dommedagen, da den siste basunen skal kalle de døde sjeler til Guds trone, hvor de gode vil bli frelst, og de onde bli forvist til helvetes evige flammer. Vi alle har kanskje sett malerier der denne dagen blir skildret på skremmende vis. Monstre, skjeletter, bødler, nakne, forpinte mennesker finnes på helvetes side, fromme, yndige personer står på himmelens side. (Bildet her er fra Lucas Cranach den eldre (1472-1553), Wikimedia Commons.)
Som moderne mennesker vet vi at det ikke finnes et slikt dualistisk system. Det ville jo forutsette at enten et menneske er rent og hellig, eller et menneske er ondt og fordervet. Vi alle vet nok hva som ligger i oss: mye godt, men også mange mindre gode egenskaper. Vi er ikke svart-hvite, vi alle er preget av mange ulike gråfarger.
Hymnen inngikk tidligere i den katolske messen for avdøde (rekviemmesse) som et påkrevet ledd, men dette ble endret i den nye liturgien av 1969 – selv om den fremdeles gjerne fremføres.
I vår kirkes sangbok ‘Lov Herren’ finner vi salmen på latin (nr. 652) og nynorsk (653). Teksten kan virke tungt, trist og truende. Den kan føre til Gudsbilder som er preget av dom, straff, sinne, fortapelse. Kanskje har Kirken derfor fjernet den fra liturgien?
P. Ragnar minnet oss om at denne hymnen ‘Dies irae’ handler om at livets uunngåelige mørke viker for Kristi lys. Derfor er hymnen egentlig en adventssang. Naturen i november minner oss om at alt liv vil ta slutt. Det er en alvor over våre liv, over alt liv på jorden. Vi foretrekker å snakke om håp og glede – ofte akkompagnert med ansvarsfraskrivelse, men bot og anger er viktige ingredienser i menneskers liv.
Allesjelersdagen vitner om at Gud aldri gir opp – ikke engang etter døden. I skjærsilden, som er et sted til anger og renselse på den andre siden av døden, kan vi fortsatt vende om, vende oss til Gud og be om tilgivelse.
At våre kjære avdøde blir renset og omfavnet av den kjærlige og barmhjertige Gud, det ber vi om på Allesjelersdag. Vi ber for dem – og vi ber også for oss selv.
Må Gud gi alle avdøde den evige hvilen og la det evige lys skinner for dem!