Apokalyptisk litteratur vil forberede oss på vår egen død
Vi har passert midten av november. Måneden begynte med Alleghelgens- og Allesjelersdag og emnene ‘de siste ting’ og ‘døden’ kom inn i kirkens liturgi og tekster. Siste søndagens lesninger var preget av dem og p. Ragnar forklarte dem på en gripende måte (se gårsdagens refleksjon).
Førstkommende søndag, 20. november, feires allerede Kristi Kongefest. Denne festen markerer slutten av kirkeåret. Det nye kirkeåret begynner søndagen etter med 1. søndag i Advent.
De liturgiske tekstene viser en viss kontinuitet på begge sider av årsskiftet. Tekstene er – særlig i første delen av advent – fortsatt preget av apokalyptisk tankegods. Apokalypse betyr ‘å avdekke noe’, ‘å ta bort sløret’ eller ‘å åpenbare’. Apokalyptiske tekster vil vise virkeligheten som den er.
I det nye testamentet regnes Johannes’ åpenbaring (også kalt Apokalypse) og kapittel 13 i Markusevangeliet samt de parallelle kapitler hos Matteus og Lukas som apokalyptisk litteratur.
De apokalyptiske tekstene kan virke skremmende, truende. Men – som p. Ragnar minnet oss om i sin preken på siste søndag – Gud er der. Den hellige Ånd er alltid med oss og leder oss. Vi har god grunn til tillit og håp.
Den apokalyptiske litteraturen vil altså ikke skape frykt, men vil føre oss til en større åndelig dybde. I Åpenbaringen prøver Johannes å beskrive hvordan det føles når alt faller fra hverandre. Han ønsker å få folk til å våkne opp og se virkeligheten som den er, å verne om det som varer (som ikke er mennesker eller ting her på jorden), om det som betyr noe.
I kapittel 13 i Markusevangeliet forteller Jesus sine tilhørere at denne verden må forgå. Det er viktig å forholde seg til denne kjensgjerningen. Ellers vil vi se på denne verden med altfor stor alvor eller vi vil prøve å holde fast på alt som finnes, mennesker som ting. Da blir vi ufrie.
Vi tar det ofte for gitt at alt vil vare evig. Men det gjør det ikke. Det 21. århundret, Norge, kapitalismen, våre kirker, våre politiske partier og alt annet vil forgå. Ingenting varer evig. Dette spirituelle budskapet er ganske enkelt, men det er utrolig vanskelig for oss å fatte.
Den apokalyptiske litteraturen vil hjelpe oss å forberede oss på det som kommer – slik at vi ikke blir så sjokkerte, opprørte eller lamslåtte når noen dør, når noe blir ødelagt, når en katastrofe inntreffer. Igjen: budskapet bør ikke høres som en trussel, men som sannhet.
Vårt store håp er at det finnes noe vi kan holde fast ved, noe som varer evig, noe som er Gud. Guds evighet – den kan vi ikke oppleve fullt ut her på jorden. Gud har satt oss inn i en verden hvor alt forgår (se på naturen omkring oss nå). Alt forandrer seg, ikke noe unntak.
Men forgjengeligheten hjelper oss å forstå at denne verden, at dette livet er en gave. Vi har ikke skapt det. Vi kan ikke fortjene det. Det varer ikke evig. Men mens vi lever, mens vi puster inn og ut, kan vi glede oss over livet, nyte øyeblikket og vite at det er Guds øyeblikk. Hvis vi lever fullt ut i det øyeblikket, så gjør vi det (forhåpentligvis) med ethvert øyeblikk og blir på denne måten forberedt til himmelen.
Når du våkner om morgenen, husk at det er en kostelig skatt å leve, å ånde og å glede seg.
(Marcus Aurelius, romersk keiser, født i 121, døde i 180)