Refleksjon over første lesning på 3. søndag i advent, år C (Sef 3,14-18a)
Bryt ut i jubel, Sions datter, Israel, rop av fryd! Gled deg, Jerusalems datter, og juble av hele ditt hjerte! Herren har fridd deg fra straffedommen og tatt dine fiender bort. Herren, Israels konge, er hos deg, du skal ikke lenger frykte noe ondt.
Den dag skal de si til Jerusalem: Frykt ikke, Sion! La ikke hendene synke! Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg, gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.
Profeten Sefanja har skrevet ord full av glede og forventning og håp.
Gaudete, gled deg, roper profeten – og mener byen Jerusalem. Og han mener oss. Jerusalem trenger at noen formidler håp og mot – denne gang som i dag.
Også vi trenger at noen styrker oss på vår livsvei. Gaudete, gled dere!
Gled deg, også når du ikke kan fornemme at Gud kommer deg imøte. Gled deg, også når tristhet og smerter er sterkere enn ditt håp. Gled deg, også når du fortsatt venter på rettferdighet og fred.
Lyset bak horisonten skinner allerede og bærer budskap om at Gud vil gjøre en ende på all elendighet og nød.
Hvert lys i adventstiden kunngjør det glade budskap og profetenes røst blir klarere og tydeligere: Jerusalem har grunn til å glede seg! Vi har grunn til å glede oss!
Gud selv kommer for å befri oss fra alle trengsler. De fattige blir ikke lenger overlatt til de rikes gjerrighet.
De som blir utsatt for krig og vold, blir ikke lenger ofre for de fredløses hat.
Profeten så det allerede for flere tusen år og ropte: Gaudete – gled dere!
I dag lyser tre adventslys på veien til den fullkomne gleden for Jerusalem og for oss selv.