Om faste og nøkternhet, frihet og glede
Av Elin Anker
Laetare – gled deg – er oppfordringen som møter oss i inngangsverset kommende søndag. Etter å ha tilbakelagt det første veistykket av fastetidens vandring mot påske, blir noen ting klarere: At fasten er en gave, kanskje til og med akkurat den gaven vi ikke visste at vi ønsket oss, gaven vi ikke var klar over at vi trengte?
Selvransakelse, selvpålagt abstinens og mer tid til bønn – alt mens dagene bli velsignet lysere og lengre. Dager der selvbeherskelse og frihet så å si slipes mot hverandre.
I Laudato Si’, i kapittelet som bærer overskriften “Glede og fred”, skriver pave Frans både om nøkternhet og om unødige behov. Og han gjør det, som så ofte, på en måte som på samme tid både støtter og utfordrer oss. (Kap.6.222 og 223)
“Opphopningen av stadig flere muligheter til konsum distraherer hjertet og og hindrer oss i å verdsette den enkelte ting og det enkelte øyeblikk. I motsetning til dette vil et uforstyrret nærvær overfor den enkelte realitet – om aldri så liten – åpne for oss mye større muligheter for forståelse og personlig utfoldelse. Kristen spiritualitet stimulerer til langsom vekst og evnen til å kunne glede seg over lite. Den er en retur til enkelheten som tillater oss å stoppe opp og verdsette de små ting, og å være takknemlige for de mulighetene livet byr på uten å klamre oss til det vi har eller gremmes over det vi ikke har. Dette forutsetter at vi unngår herredømmets dynamikk og den rene opphopning av fornøyelser.
Den nøkternhet som leves i frihet og på en bevisst måte, er frigjørende.”
Bilde: fisheaters.com