av Elin Anker
“Naturen er fylt med ord om kjærlighet, men hvordan kan vi høre dem midt i den konstante støyen, i de vedvarende og enerverende distraksjonene, eller i kulten av det ytre? Mange mennesker lider under en dyp manglende likevekt som fører dem ut i frenetisk aktivitet for å føle seg beskjeftiget, i et stadig hastverk som får dem til å endevende alt omkring seg. Dette virker inn på måten man behandler miljøet.” (Laudato Si’, kap. 6.225)
For de fleste av oss er sommeren det lengste hvileskjæret i løpet av året, det største pusterommet. Det er også den tiden av året vi kommer nærmest naturen, ja så nær at vi med alle sanser er i stand til å erfare og glede oss over at vi faktisk er en del av den! Vi erkjenner at naturen er fylt med ord om vår skapers uendelige kjærlighet.
Men så var det dette med den overdrevne aktiviteten, rastløsheten. En gutt jeg engang kom i prat med, han kan vel ha vært omkring ti år gammel, betrodde meg at de beste timene hele uka var tidlige søndagsmorgener. Hvorfor? Jo, for da var det så stille, nesten ingen biler og han kunne sykle alene fritt rundt, akkurat hvor han han ville uten bestemte planer.
I et roligere tempo med rom for stillhet kan vi gi øyeblikket mulighet til å åpne seg mot det evige. Om vi skal ut på reise, eller om vi holder oss i ro i sommer, er det en del av den store reisen. Med Pave Frans’ ord:
“Alt henger sammen, og vi mennesker er forenet som brødre og søstre på en vidunderlig pilegrimsreise, bundet sammen av den kjærlighet Gud har til hver enkelt av sine skapninger, og som også forener oss i øm hengivenhet med broder sol, søster måne, broder elv og moder jord.” (Laudato Si’, kap. 2.92)