av Elin Anker
Alt har sin tid. Høsten er her og gjennom hele september og frem til 4. oktober er det også Skaperverkets tid. Alt som har nådd modenhet er klar til å høstes. En del av avlingen er til umiddelbar nytelse, men mye skal lagres slik at vi har grønnsaker, sopp, frukt og bær gjennom hele vinteren.
Det er også frøsettingens tid. Mange arter danner frø i overveldende, nærmest sløsende mengder. Også om høsten kan en bli slått av undring over det som med rette kan kalles frøets mirakel. Om frøet ikke havner i jorden, vil det etter hvert dø uten å spire. Men får det de rette forholdene vil det – så å si gjennom sin egen oppløsning – både spire og blomstre etter sin helt egne guddommelige oppskrift. Dette er ett av naturens mirakler som løftes frem i de bibelske tekstene og som vi kjenner så godt fra lignelsene Jesus selv forteller.
Prestekrager, jonsokblom, blodstorkenebb og solblom er alle beskjedne markblomster som vokser vilt i naturen rundt oss. I løpet av sommeren har vi samlet frø fra disse og en god del andre arter, og i begynnelsen av september har vi (Magnus Eng, Erik Aashamar og jeg) sådd frøene i gressbakken ved det sydvestre hjørnet av kirken vår. Hvem vet, om et par år har det kanskje blitt en liten blomstereng der, til glede så vel som til undring?
I Laudato Si’ siterer Pave Frans et hyrdebrev fra Den kanadiske bispekonferanse (Kap.2.85, se note 20 for ref):
«Fra de videste panoramaer til de aller minste levende vesener er naturen en konstant kilde til undring og ærefrykt. Det er også en kontinuerlig åpenbaring av det guddommelige.»