Biskop Bernt har tildelt vår menighet en ny kapellan, p. Meconnen Tesfazghi. Han har særskilt ansvar for den eritreiske sjelesorg i Oslo katolske bispedømme.
P. Meconnen har allerede vært i menigheten en stund. Han kom til Norge 31. oktober i fjor og har siden bodd på Enerhaugen. Mange av dere har allerede sett ham som koncelebrant i messen, både på søndager og hverdager.
Vår nye prest er født i 1961 og han har bursdag 2. februar. De som kommer i messen på førstkommende fredag, kan – om han er der – gratulere ham med dagen og hilse ham velkommen.
Nå må vår nye kapellan lære seg norsk, noe han ser veldig frem til. I dag i Kontaktklubben har han allerede terpet på uttalelsen av vanskelige ord som ‘hedningefolkene’ og ‘alminnelig kirkeår’. Et tipp for dere som har lyst til å hilse på ham og slå av en liten prat: P. Meconnen kommer regelmessig på kontaktklubben onsdager etter kl. 11-messen.
Dere skal få vite mer om han etter hvert. Hans ganske voluminøse CV finner dere på katolsk.no. Bildet har vi sakset derfra.
Visstnok, det kan være utfordrende! Tanker fra p. Ragnars preken siste søndag.
Evangeliet i dag forteller om Jesu opptreden i synagogen i Kafarnaum. Folk reagerer når Jesus taler. De blir slått med undring. Den greske versjonen, som er mye eldre, snakker til og med om skrekk, forferdelse.
Denne gang som i dag kan vi oppleve utfordringer i henhold til autoriteter. Det kan være vanskelig å akseptere noe som absolutt korrekt, bare fordi en autoritet sier det. Skepsis er bra! Men ofte er det viktig for vår utvikling som myndige mennesker, å lytte til autoriteter som foreldre, søsken, pedagoger, lærere og prester.
Hvordan har Jesus utøvd autoritet? Med mildhet, ydmykhet og nåde. Han ville ikke regjere, han ville ikke bli en rik mann, men han lar seg torturere og drepe. At han gir avkall på privilegier hører vi om når evangelistene forteller om hans tid i ørkenen rett etter dåpen. Der ble han fristet, nettopp med å bli lovet makt, anseelse og ære og materiell rikdom.
Folk på Jesu tid var vant til å bli fortalt hva de måtte gjøre – spesielt kanskje av de religiøse autoritetene. Det fantes et hav med lover og regler som fariseerne var eksperter på, og de formidlet alt det til folk.
Jesus derimot forkynner troverdig at det som enhver burde rydde plass til i sitt hjerte er kjærlighet, barmhjertighet, mildhet, medlidenhet… og han lever det selv! Jesus er et sant og troverdig forbilde for alle som møtte ham.
Kjærlighet må være utgangspunkt i våre medmenneskelige relasjoner. Dette inkluderer vårt forhold til Gud, til oss selv og til de menneskene vi møter gjennom dagen.
Vi i dag er heldige at vi har og har hatt to paver etter hverandre med denne samme holdningen: Uselvisk kjærlighet. Både pave Benedikt og pave Frans har vist og viser oss om og om igjen hvordan vi kan leve med denne kjærligheten, medlidenheten og barmhjertigheten som grunnholdning i alt vi er og gjør. Når denne holdningen er på plass, da ordner seg alt annet.
Visstnok, det kan være en utfordring. Vi har kanskje ofret mye for å få de privilegier som vi nå har. Og vi må kanskje først overvinne vår frykt for Guds kjærlighet. Kan jeg tåle at Gud kommer meg så nær? Og vi kan til tider trenge mot for å vise åpenhet, mildhet, toleranse.
Men vi er ikke alene i det. Jesus går sammen med oss gjennom våre liv. Og Jesus sender oss sin Ånd. Gir vi Ånden tid og rom for slippe til og fornye våre hjerter!
Under kirkekaffe var denne gang hovedsakelig menn i sving. Så bra!
Overveldet av massevis av ord lar vi Guds ord gli forbi oss. Vi hører det, men vi klarer ikke å lytte til det. Vi lytter til det, men vi beholder det ikke. Vi beholder det, men vi klarer ikke å la det forandre oss. Vi må slutte å være «døve» for Guds ord!
Pave Frans, januar 2024
Foto: CNS/Vatican Media Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar
I forkant av neste års Jubelår 2025 har pave Frans utlyst et Bønneår.
Det er nok ikke tilfeldig at pave Frans har valgt siste søndag for å kunngjøre at 2024 skal være et Bønneår. Utlysningen kom i Bønneuken for Kristen Enhet (18.-25. januar) og pave Frans har oppfordret oss å be i disse dager spesielt for kristen enhet.
Bønneåret skal hjelpe til å forberede oss til Jubelåret 2025. Tradisjonen for et jubelår (frigivelsesår) kommer fra det Gamle testamentet (Lev 25,8-55). I utgangspunktet skulle et jubelår tjene friheten, den sosiale rettferdigheten og samhold i det jødiske samfunnet. Det var et hellig år som kom hvert femtiende år. De mennesker som hadde samlet opp mye lån eller hadde blitt til slaver, ble fridd fra skylden og satt fri. I vår katolske Kirke har pave Bonifatius VIII innført jubelåret i året 1300. Det blir gjentatt hvert 25. år.
Og i år blir det altså et Bønneår for at vi kan forberede oss. Måter å be på finnes så mange som det finnes mennesker – i hvert fall hvis alle mennesker ber. Hvert menneske har sin måte å be på – og den vil forandre seg med tiden. De muntlige bønner er kanskje best kjent, på lik linje med petisjonene, bønner der man ber for et bestemt personlig eller allment formål. Mindre kjent er visstnok kontemplasjonen.
Mester Eckhart, en lærd dominikanerpater i Middelalderen, har sagt: «Du kan bare bruke til gode gjerninger det du har fått i kontemplasjon.» Med kontemplasjon mente han en dyp form av ‘stille bønn’. Vi trenger regelmessig stille tid med Gud for å ha styrke, mot og vitalitet som kreves for sosial handling: for å gå mot urettferdighet, tale sannheten til makten og bistå i humanitær innsats.
I den kontemplative bønnemåten ligger det en stor skatt: «Vi oppdager av erfaring at hvis vi er trofaste mot vår kontemplative praksis, fører vår praksis oss trofast i retning av en mer daglig, varig bevissthet om guddommeligheten i det livet vi lever. Hvis vi er trofaste mot denne upretensiøse troskapsveien, mot vår daglige kontemplative praksis, begynner den subtile bevisstheten om dybdene den gir tilgang til, å gjennomsyre selve teksturen i vår daglige opplevelse av å leve. Langsomt, nesten umerkelig i begynnelsen, utvikler troskap mot vår kontemplative praksis seg til en vanlig bevissthet som ikke går glipp av at Gud overraskende er til stede. Gud dukker opp i noe så umiddelbart og enkelt som sollyset som plutselig fyller et rom på en overskyet dag.» (Fransiskanerpater Richard Rohr)
Også på denne søndagen handler evangeliet om å få seg et nytt sinnelag.
Ganske nøkternt forteller evangelisten Markus: Jesus kom til Galilea med Evangeliet fra Gud og forkynte: «Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om, og tro på Evangeliet!» Jesus kommer med Det glade budskap og oppfordrer: ‘Vend om!’ Hva mener han med det?
Mange mennesker hører kanskje: ‘Du må forandre din oppførsel.’ Men Jesus bruker ordet ‘omvendelse’, han oppfordrer til å tenke annerledes, til å forandre ens sinnelag. Det handler ikke om at vi gjør noe riktig eller galt, men å se verden og sitt liv med nye øyne.
Spørsmålet er: Hva er det som leder mine tanker og handlinger? Hvilken retning tar mitt liv? Er jeg opptatt av ting som ikke fremmer det gode, som hindrer meg til å leve fullt ut? Eller ser jeg etter ting som gjør meg levende, fører meg ut av mine avhengigheter og tvangstanker til områder der jeg kan puste fritt, der jeg får håp og nye perspektiver?
Disse bevegelser mener Jesus når han roper: ‘Vend om.’ Forandre deres tenkemåter. Og: ‘Tro på det glade budskap.’ Hvilket budskap er det snakk om? At vår Gud er barmhjertig og at Gud elsker oss – uansett. Når vi kan tro dette, får vi fast grunn under føttene. Det gir håp og setter fri fra alt press, for eksempel det å måtte være vellykket.
Det viktige ordet er ‘glade’, det glade budskap. Det må da vel bety at vi ikke skal tro på ulykkesprofetene som det finnes så mange i vår verden. De spår en mørk fremtid, de sprer frykt og fortvilelse. De legger press på oss, om og om igjen. Jesus derimot viser veien til liv i overflod.
Det er ikke en naiv optimisme. Det er veien til en indre frihet. Å bli og forbli fri i omgang med tingene i denne verden. Det må vi ikke kunne av egen kraft. Kirkens fellesskap og særlig Den hellige Ånd som lever i oss ved dåpens nåde, styrker oss på vår vei. La oss ha tillit til Jesus og Ånden. La oss følge livets vei i kraft av Det glade budskap. Fordi ‘Tiden er inne!’
