Når bare én i menigheten er utestengt, så er vi ikke et fellesskap. Tanker fra p. Ragnars preken siste søndag.
I evangeliet hørte vi om en spedalsk som blir helbredet av Jesus. Spedalskhet var den verst tenkelige sykdommen på Jesu tid. Det fantes ingen midler til å helbrede den. I tillegg betydde det for den som ble rammet, å få en umenneskelige behandling. De spedalske ble utestengt, adskilt, isolert og overlatt til ensomhet. De ble ekskludert av enhver fellesskap.
Hva gjør Jesus? Uten å nøle bryter han Moseloven. Han tillater at den spedalske kommer nær, ja, enda mer, Jesus rører ved den syke. En kort kontakt kunne vært nok til å selv bli smittet. Men for Jesus var en kort kontakt nok for å få bukt med sykdommen, med skillen mellom det å være ekskludert og inkludert.
For den spedalske betydde dette et helt nytt liv. Han kan vende tilbake til det menneskelige fellesskapet. Jesus lar seg selv bli uren for at et annet menneske kan bli ren.
Vi vet hvilke konsekvenser denne og lignende handlinger hadde for Jesus. Ved å bryte Moseloven ble fariseerne hans mektige fiender. Senere blir også Jesus foraktet, utstøtt og forlatt. Og ikke bare det, men henrettet på en særdeles brutal måte. Vi går nå inn i Fastetiden, da minnes vi spesielt Jesus som gir seg hen for at vi kan leve.
Jesus ga den helbredede mannen beskjed om å vise seg for prestene. Dette var en tydelig beskjed til de skriftlærde. Guds nåde er for alle! Ikke bare for de rene og lovlydige.
Hvordan omgås vi hverandre, spesielt her i menigheten? Ser vi hverandre? Lytter vi til hverandre? Behandler vi de andre som søsken? Det trengs ofte kun enkle handlinger som bryter ned våre fordommer og hemninger.
Når vi blir sett, da blir vi hel. Forholdet mellom oss blir gjenopprettet. Gud rører ved våre hjerter, her og nå, i vårt fellesskap.
Alle kan vi bidrar. Husk, egne interesser må ikke gå ut over andre mennesker. Vi kan fremme aksept og toleranse om vi vil. Når bare én i menigheten er utestengt, så er vi ikke et fellesskap.
Rekker vi hånden ut til den som trenger det!