Autor Arkiv: Helga

Kontaktklubben på kulturtur til Bohuslän

I går var det igjen duket for en handletur hos Söta Bror. Kombinert med et kulturelt og kulinarisk innslag på UNESCOs verdensarvs-området på Tanum.

Den temmelig lange turen sørover ble til dels brukt til å be rosenkrans, det var mulighet til en liten power-napp eller til en hyggelig prat med naboen i en velfylt buss.

Helleristningene i Tanum ligger sør for Strömstad. De er et fantastisk eksempel og et vitnesbyrd på europeisk kunst fra bronsealderen (ca. 1500-500 år før Kristus). De skildrer også livet på denne tid. På Vitlycke-feltet finnes en svær steintavle på mer enn 20 meters lengde med mer enn 300 enkeltfigurer. De viser mennesker i dans, på jakt, i skip og i andre hverdagslige situasjoner.

Før vi ruslet over til denne steinhellen, var vi innom museet og især museumscaféen. De hadde ekstra åpnet for oss den dagen, men var av uvisse grunner bare innrettet på 38 personer. Vi var 50! Men den flinke betjeningen, som var helt alene på jobb, tryllet frem så mye god mat at alle ble mette.

Vi fikk en velsmakende fisk, bakt i ovnen, som på svensk ble kalt ‘bakad kummel’. Den ble servert med ‘skirat smör, kokt potatis, pepparrot och sallad. Samt måltidsdryck & kaffe & kaka’. Ikke verst! Pepperroten skapte litt forvirring blant deltakerne som trodde det var revet ost. De merket fort at de hadde tatt feil og ga velvillig til andre som ikke mer hadde fått noe.

Så var det tur blant steinhellene i verdensarv-skogen. Fint at vi fikk røre litt på oss etter det gode måltidet! Noen fant til og med kantareller. Deretter gjorde vi vendereis og tok E6 nordover til Strömstad. Denne gang fikk vi mer enn nok tid til handleturen. Fornøyde og trøtte kom vi hjem til St. Hallvard i god tid før kveldsmessen begynte. Takk for en fin tur!

Se flere bilder her.

Fyll tanke og sinn med alt som er edelt og rent

Tanker fra p. Henrys preken på søndag

Lignelsen fra de dårlige forpakterne som ikke gir vingårdseieren de gode fruktene han skulle ha, men dreper og mishandler hans sendebud, er viden kjent. Det råder skarp uenighet mellom dem som pakter, og eieren.

Forpakterne har ingen grunn til å forholde seg så urimelige, så brutale. Godseieren har gjort alt han kunne, for å gi dem et strålende utgangspunkt. Jesus beskriver det slik: Det var en gang en godseier som plantet en vinhage, satte opp et gjerde omkring den, gravde en vinperse i den og bygget et vakttårn.

Alt var på plass. Forpakterne kunne gå i gang, alt lå til rette for dem å høste gode frukter. Og det ble gode frukter i vinhagen. Men ikke i forpakternes hjerter. De ble grepet av gjerrighet og hat overfor den som eide vingården. De ville ikke dele av vinhagens frukter. De ønsket å eie alt selv.

Havesyke – det er noe som vi alle konfronteres med fra tid til annen. Jesus fortalte denne lignelsen til yppersteprestene og folkets eldste. Hvor befant de seg i dette bildet?

Disse personene var de fremste i den jødiske religionen, men de ga ikke Jesus den plassen som ville tilkomme ham. Allerede i salme 118 hører vi det kjente vers: Den stenen som bygningsmennene vraket, er blitt til hovedhjørnesten. Yppersteprestene var bygningsmennene av den jødiske religionen, men de manglet innsikt hvilke stener de kunne stole på.

Jesus valgte Peter med ordene: “På denne klippen vil jeg bygge min kirke.” Peters rolle var den å være forvalter, han var ikke vingårdens mester.

Alle Guds tjenere er forvaltere. De er kalt til å bære frukt, god frukt. Ellers blir de drevet ut av vingårdene. Men legg merke til det: Gud gjengjelder ikke ondt med ondt. De onde forvalterne blir ikke drept, men de mister sine roller, sine oppgaver. De blir drevet ut av vingården.

Hvordan kan vi bringe gode frukter? Svaret finner vi i den fantastiske andre lesningen fra søndag, en tekst som Paulus har skrevet i brevet til Filipperne:

“Vær ikke bekymret for noe, men legg frem for Gud alt dere har på hjerte, i inderlig bønn og takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. Alt som er sant, alt som er edelt, alt som er rett, alt som er rent, alt som er verd å bli elsket og satt pris på, ja, alt som måtte finnes å være godt og rosverdig – fyll tanke og sinn med det!”

Da produserer vi gode frukter. Gled dere alltid i Herren!

Frans av Assisis gode forbildet

Det trengs hellig, omsorgsfull og ydmyk respekt for alt som er skapt! P. Ragnars preken fra siste søndag

Lesningene fra denne søndagen handler om å vende om. For Jesus er det å vende om til Gud en hjertesak. Jesus snakker til fariseerne og sammenligner dem med tollere og skjøger. For en provokasjon for de lærde jødiske lærerne!

Jesus sier dem rett i ansiktet at skjøger og tollere – i motsetning til dem – kan se hva som skjer i møte med Jesus. De vender om. Fariseerne derimot er så selvgode – og dermed blinde – at de ikke kan se hvem Jesus er.

I dag markerer vi siste søndag i Skaperverkets tid som begynte 1. september og avsluttes 4. oktober, festdagen for den hl. Frans av Assisi. Frans er et godt forbilde når det gjelder å leve et autentisk kristent liv i samsvar med skaperverket.

Frans brydde seg om de marginaliserte. Å gjøre det gir en indre fred. Vår tro skal vise seg i omsorg, omsorg for hverandre og for naturen. Jorden er gitt oss som en gave. Vår pave Frans understreker det gang på gang.

Enhver skapning har sin hensikt. Ingenting er overflødig. Dette forholdet viser Guds kjærlighet. Gud har skapt en universell kommunion, et universelt fellesskap av alt.

Vi er en stor familie. Derfor trengs det hellig, omsorgsfull og ydmyk respekt for alt som er skapt. Og det samme gjelder for vårt forhold til Gud.

Lev et meningsfullt liv! Det gjør vi ved å pleie forholdet til Gud, til hverandre, til Skaperverket. Alle henger de sammen, alle er avhengige av hverandre.

For eksempel: Det holder ikke å resirkulere når jeg ikke elsker min neste.

Torsdag kommer en ny encyclika, etterfølgeren av Laudato Si, som visstnok skal få navnet Laudato Deum. Vi kalles til å tenke og prioritere litt annerledes enn før. La Kristi sinnelag prege deres ferd!

Frøets mirakel

av Elin Anker

Alt har sin tid. Høsten er her og gjennom hele september og frem til 4. oktober er det også Skaperverkets tid. Alt som har nådd modenhet er klar til å høstes. En del av avlingen er til umiddelbar nytelse, men mye skal lagres slik at vi har grønnsaker, sopp, frukt og bær gjennom hele vinteren.

Det er også frøsettingens tid. Mange arter danner frø i overveldende, nærmest sløsende mengder. Også om høsten kan en bli slått av undring over det som med rette kan kalles frøets mirakel. Om frøet ikke havner i jorden, vil det etter hvert dø uten å spire. Men får det de rette forholdene vil det – så å si gjennom sin egen oppløsning – både spire og blomstre etter sin helt egne guddommelige oppskrift. Dette er ett av naturens mirakler som løftes frem i de bibelske tekstene og som vi kjenner så godt fra lignelsene Jesus selv forteller.

Prestekrager, jonsokblom, blodstorkenebb og solblom er alle beskjedne markblomster som vokser vilt i naturen rundt oss. I løpet av sommeren har vi samlet frø fra disse og en god del andre arter, og i begynnelsen av september har vi (Magnus Eng, Erik Aashamar og jeg) sådd frøene i gressbakken ved det sydvestre hjørnet av kirken vår. Hvem vet, om et par år har det kanskje blitt en liten blomstereng der, til glede så vel som til undring?

I Laudato Si’ siterer Pave Frans et hyrdebrev fra Den kanadiske bispekonferanse (Kap.2.85, se note 20 for ref):

«Fra de videste panoramaer til de aller minste levende vesener er naturen en konstant kilde til undring og ærefrykt. Det er også en kontinuerlig åpenbaring av det guddommelige.»

Reisebrev fra Assisi – dag 7/7

Etter en fin avslutningskveld går turen tilbake til Roma og Oslo

Det ble en glede for alle å høre at reisekontoen hadde nok penger igjen for å spandere det siste måltidet i Assisi for oss alle. Hurra! Da ble det Ristorante Terrazze Properzio en gang til. Vinden og temperaturen tilsa at vi skulle finne en plass innendørs, noe vi gjorde. Også inne var det stemningsfullt, se selv:

Vi spiste et godt måltid og det manglet heller ikke på god vin. Glade og mette ruslet vi hjem. Det var på tide å legge seg – siden vi måtte opp ganske tidlig. Bussen skulle hente oss allerede kl. 7 om morgenen. Den kom presis. Ikke alle var uthvilte innen da.

Det ble en fin busstur med sol og mye flott landskap. Da vi tok en pause på en rasteplass langs motorveien, ble bussen inspisert av politiet, men de var nok mer ute etter vår sjåfør og hans papirer. Etter et kvarter kjørte politibilen til side. Den hadde blokkert vår reise videre inntil da. Seansen ble dokumentert med kamera. Om dette var lovlig?

Vi hadde ulike fly tilbake. De som tok KLM via Amsterdam og Lufthansa via Frankfurt ble ganske forsinket fra Roma og rakk så vidt sine fly videre til Oslo. Det ble en utilsiktet og slett ikke etterlengtet treningsøkt for noen. KLM kunne ikke transportere koffertene mellom flyene på så kort tid, de kom dagen etter. Den store gruppen som hadde booket SAS, hadde derimot flaks. Gaten for ankomst og avgang i København var den samme.

Takk for en veldig fin tur! Det blir nok mimrekveld senere om høsten. Vi har fortsatt litt igjen på reisekontoen slik at vi kan kose oss i menighetssalen med minner, bilder, mat og drikke. Forslag til dato kommer snart.

Se flere bilder her.