Autor Arkiv: Helga

Vær mild og ydmyk av sinn!

Helga 13. juli 2023 Nyheter

Refleksjon over søndagens tekster (del 2)

I går så vi på Jesu invitasjon ‘å finne hvile hos ham’ og konsekvensene det har for vårt trosliv.

Ikke nok med det. Det har også konsekvenser for de verdslige forholdene vi lever i. Vi er utsatt for mange ytre og indre krav som kan sette oss under press. Vi selv og andre har forventninger mot oss som vi mener at vi må innfri. Koste hva det koste vil! Det gjelder å være vellykket og ikke vise svakhet. Kun på den måten ville vi ha en verdi her i verden.

Jesus derimot viser oss noe helt annet. Han oppfordrer oss å ta ham som eksempel. Han sier om seg selv: “Jeg er mild og ydmyk av sinn.” Hva betyr det ‘å være mild’? I første omgang nok det å være god mot seg selv, ikke fordømme seg selv, for eksempel egne handlinger, tanker, grenser og utseende. Verdsette seg selv – og deretter også sine medmennesker!

Den som er mild og ydmyk, anerkjenner sine egne behov og svakheter. Den tar ikke på seg unødvendige byrder for å vise seg selv, andre eller til og med Gud hvor vellykket den er. Ydmykhet er på denne måten virkelig frigjørende!

^{Bilde (HHM): St. Olav kirke på Avaldsnes, Karmøy, med den syv meter høye, frittstående bautastenen som kalles “Marias synål” (https://no.wikipedia.org/wiki/Jomfru_Marias_syn%C3%A5l)}

Endelig ferie, endelig hvile!

Helga 12. juli 2023 Nyheter

Refleksjon over søndagens evangelium: Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile. (Del 1)

Sommerferie – den beste tiden av året, så tenker nok mange av oss. Vi kan legge bak oss all mas og stress fra skole, jobb og vår hverdag. Nå er tiden inne for å slappe av, nyte sol og varme, falle til ro. Vi trenger slike tider!

Men så finner vi ut at det ikke er så rent enkelt å være i feriemodus. Det kan være vanskelig å falle til ro, legge bak seg hverdagens bekymringer og mas. Hva kan hjelpe? Vel, noen reiser til sjøs eller fjells, trekker seg tilbake til et ensomt sted for å finne ro og hvile. Andre derimot stuper rett inn i kjas og mas, tilbringer sine feriedager for eksempel i en klubb hvor de får tilbud om aktiviteter døgnet rundt. Da er det bra når ferien er over og de kan slappe av fra stresset på sin arbeidsplass.

Hvor kan vi virkelig finne denne roen og avlastningen som vi lengter etter?

Søndagens tekster kan gi oss noen hint. I evangeliet sier Jesus: “Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile.” Det høres nesten ut som en reklame for et feriested!

Hvilke byrder siktet Jesus til? Først og fremst var Jesu ord myntet på den jødiske loven med alle sine påbud som knapt noen kunne innfri. De som var innstilt til å følge loven til punkt og prikke, hadde mye stress med å ikke trå feil. Deres tankegang var: Hvis jeg trår feil, så synder jeg og da mister jeg Guds kjærlighet.

Denne byrden ønsket Jesus å ta fra dem. Det var hans oppdrag, derfor ble han menneske. Han ville opprette en ny pakt mellom Gud og menneskene som ikke lenger skulle avhenge av å følge loven, men som ville bero på en ubetinget kjærlighet. En kjærlighet som ikke var knyttet til noen krav eller betingelser.

For oss moderne mennesker er vanligvis forskrifter i Det gamle testamentet ikke noe som vi bryr oss så mye om. Men også vi kan være tynget av byrder som har med Kirken og vår personlige fromhetsliv å gjøre. Det har kommet en mengde nye bestemmelser, regler og vaner som igjen kan bli til åndelig mas.

Da er det velgjørende og livgivende å minne seg selv om at Gud, vår tro og vår spiritualitet ikke vil belaste oss, men sette oss fri!

^{Tekst: tanker fra p. Walter Mückstein. Bilde: Schloss Neuschwanstein, Bavaria, Tyskland (HHM).}

Earth care with art (EWA)- Norge…

Helga 27. juni 2023 Nyheter

…inviterer til utstillingen: Male med jord og hjerte

I Laudato Si’ skriver Pave Frans:

«Verden er mer enn et problem som skal løses, den er et gledens mysterium som vi skal betrakte med glad lovprisning»

I samarbeid med St. Hallvard kirke på Tøyen i Oslo ønsker EWA-Norge velkommen til en utstilling som minner om skjønnheten i naturen og i barns egne uttrykk.

En av de malende jentene sier selv: «I maleriene våre er det et budskap: Se her, dette fins, ikke ødelegg det. Eller: Se, det var. Det fantes.»

Lørdag 1.juli kl. 13-17

Søndag 2.juli kl. 10-16

Adresse: Enerhauggata 4, 0651 Oslo

Maleriene er laget med plantefarger av barn og ungdommer i India; i storbyslummen utenfor Kolkata, veverlandsbyer i Nadia og i mangroveskogen Sundarban. Det blir mulig å kjøpe innrammede malerier under utstillingen.

Det blir også mulig å kjøpe kalendere (for 2024) med malerier og den nyutgitte boken «A Small Book of Painting» av Wera Sæther.

Hjertelig velkommen!

Kirken, følg i Marias fotspor!

Helga 26. juni 2023 Nyheter

Det var det som Annet Vatikankonsil gjorde – til tross for store vanskeligheter. P. Ragnars preken siste søndag.

Vi mennesker er ikke så ulike hverandre som vi ofte gjerne ville ha det. Vi er preget av felles nevnere: Vi har samme lengsler, drømmer og bekymringer. La oss se på det siste, våre bekymringer. Vi spør: Hva hvis det og det skjer? Da trekker vi gjerne opp linjer til det verst tenkelige – i beste fall kommer vi kanskje på noe som ligger et sted i midten mellom det verste og det beste.

Dette gjelder bekymringer over oss selv eller andre. Tankene kan være bevisste eller ubevisste. Det som er felles: Vi fokuserer heller på bekymringer enn gleder. Hvorfor er det slik?

Ser vi på Kirkens historie, så ble det utviklet en slags tradisjon for å se på bekymringer i tiden etter Augustinus. For kirken var det å opprettholde fred og ro viktigere enn sosiale endringer. Det gjaldt også når disse endringer ville bety mer rettferdighet og velstand for alle mennesker, for vår planet. Fred og ro måtte bevares, koste hva det koste vil! Opprør og revolt ble ikke godtatt av Kirken, også når formålet var å skape en mer rettferdig samfunn.

Denne generelle Kirkens holdning ble først forandret under Annet Vatikankonsil. Det er meget interessant å lese historiske beskrivelser hvordan utviklingen under konsilet artet seg. Kurien hadde lagt ned mye arbeid å utarbeide tekster som verdens biskoper skulle godkjenne under konsilet, helst uten forandre på noe. De skulle komme til Roma, undertegne, og reise tilbake til sine bispedømmer. Punktum.

Kurien ønsket sterkt til å beholde status quo, altså den eksisterende tilstanden. Det var ikke så lett for deltakerne å styre unna kuriens utkaster og å få i gang en åpen og diskursiv samtale som skulle føre til konsilets egne tekster. Men etter hvert lyktes de – hele prosessen tok tre år!

Biskopene på konsilet var opptatt av spørsmålene: Hva er kirkens rolle i verden, hva er Kirkens misjon? For biskopene var konsilets mål nemlig ikke å bekrefte tingenes tilstand, men å finne nye veier inn i fremtiden.

Slik ble det: Kirken valgte side! Istedenfor å vende ryggen til all form for reform og forandring, skulle det spørres: Hva er årsaken til urettferdighet som kan lede til uro og krig? Hva gjør vi med kjennesgjerningen at vi har et kollektivt ansvar for at mennesker lider, at det finnes så mye urettferdighet og nød?

Kirken har faktisk forstått: Vi kan ikke søke tilflukt i himmelen for å slippe bekymringer og uro her på jorden.

Kirken har et stort forbilde hvordan å håndtere utfordringer på status quo: Vi må se til Maria og ta imot hennes råd. Maria var uten privilegier, rikdom og anseelse. Marias misjon var som kirkens: Det gjelder å handle her og nå. Det handler om mot til å bygge Guds rike her på jorden! La oss be om mot og styrke til å følge i Marias fotspor!

En vidunderlig pilegrimsreise

Helga 21. juni 2023 Nyheter

av Elin Anker

“Naturen er fylt med ord om kjærlighet, men hvordan kan vi høre dem midt i den konstante støyen, i de vedvarende og enerverende distraksjonene, eller i kulten av det ytre? Mange mennesker lider under en dyp manglende likevekt som fører dem ut i frenetisk aktivitet for å føle seg beskjeftiget, i et stadig hastverk som får dem til å endevende alt omkring seg. Dette virker inn på måten man behandler miljøet.” (Laudato Si’, kap. 6.225)

For de fleste av oss er sommeren det lengste hvileskjæret i løpet av året, det største pusterommet. Det er også den tiden av året vi kommer nærmest naturen, ja så nær at vi med alle sanser er i stand til å erfare og glede oss over at vi faktisk er en del av den! Vi erkjenner at naturen er fylt med ord om vår skapers uendelige kjærlighet.

Men så var det dette med den overdrevne aktiviteten, rastløsheten. En gutt jeg engang kom i prat med, han kan vel ha vært omkring ti år gammel, betrodde meg at de beste timene hele uka var tidlige søndagsmorgener. Hvorfor? Jo, for da var det så stille, nesten ingen biler og han kunne sykle alene fritt rundt, akkurat hvor han han ville uten bestemte planer.

I et roligere tempo med rom for stillhet kan vi gi øyeblikket mulighet til å åpne seg mot det evige. Om vi skal ut på reise, eller om vi holder oss i ro i sommer, er det en del av den store reisen. Med Pave Frans’ ord:

“Alt henger sammen, og vi mennesker er forenet som brødre og søstre på en vidunderlig pilegrimsreise, bundet sammen av den kjærlighet Gud har til hver enkelt av sine skapninger, og som også forener oss i øm hengivenhet med broder sol, søster måne, broder elv og moder jord.” (Laudato Si’, kap. 2.92)