Author Archive: Helga

Kristus er oppstanden, halleluja, halleluja!
Tanker fra p. Ragnars preken på Barmhjertighetens søndag

Se flere bilder her

I dag hører vi om de første kristnes fellesskap. «Hele forsamlingen av troende var ett i sjel og sinn. Ingen kalte noe av det han eide for sitt eget; allting hadde de felles. Det var da heller ingen av dem som led nød, for folk som eide hus eller jord, tok og solgte det, og la betalingen for apostlenes føtter. Siden lot de så hver enkelt få hva han trengte.» (1. lesning, Apostlenes gjerninger 4,32-36)

Vi hører om nestekjærlighet, omsorg, det å være ett i hjerte og sinn. Også den andre lesningen handler om nestekjærlighet. Faktisk er det en av de få søndagene hvor alle tre lesninger handler om det samme.

Evangeliet forteller om en flokk vettskremte disipler som har låst seg inn ‘av frykt for jødene’. Den oppstandne Kristus kommer inn i rommet – stengte dører kan ikke hindre ham – og gi disiplene oppdrag og mandat til å forkynne Guds kjærlighet.

Kristus er Fundamentet. Vi må følge budet om kjærlighet, ellers har vi ikke kjærlighet.

Tomas, kompromissløst ærlig, krever å se. Ord er ikke nok. Tomas vil erfare det selv. Han var ikke sammen med de andre, da Jesus kom første gang. Tomas vil se selv og røre ved Jesus. Da Jesus kom for andre gang, er Tomas der. Og Jesus tar ham på alvor. «Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd, og legg den i min side.»

Se og bli sett, de to tingene må være på plass. Kvinnene på påskemorgenen ser den tomme grav. Etter hvert ser de også Jesus. De blir sett. Maria av Magdala ser den oppstandne Herren. Og også hun blir sett.

Det samme gjelder Tomas. Tomas bruker fornuft og bevis. Det er forståelig, fordi det han fikk høre av de andre disiplene var en ufattelig påstand. Jesus, den korsfestede, er i live! Hva? Tomas må erfare det selv. Det skjer og da er han med, fullt og helt.

Slik forholder også vi oss ofte. Vi er på jakt etter sannheten. Så blir vi invitert til å se. Men ikke alltid. I det siste tilfelle må vi støtte oss på løftene som er gitt. Uansett hvem vi er, en Tomas, en Maria av Magdala, en Hanna i templet, vi får det vi trenger for legeme og sjel. I sakramentene, men også i våre brødre og søstre. Da kan vi si som Tomas: «Min Herre og min Gud!»

Må Gud tenne sin kjærlighets ild i våre hjerter!

Ave crux I

Til Hesychios, prest i Jerusalem

Dette tre vi klamrer oss til

for ikke å forsvinne

dette tre vi klatrer opp i

når vi ikke strekker til

dette tre springer ut

med blodrøde blomster i natt

Søker vi dit mot kveld

ser vi løvet

stige som fjær

…….

Jan Erik Rekdal

       Fra samlingen
Oppstandelse Nærvær, 1985

Pave Frans’ viktige skriv Laudato Si’ og Laudate Deum. Tanker fra p. Ragnars preken.

Vi feirer i dag gladsøndag, Lætare. Nå er vi midt i fastetiden. Vi får en liten pause før fastetiden intensiveres.

I dagens evangelium hører vi hvor stor Guds kjærlighet er. Det kan vi ikke fatte. «Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.» (Joh 3,16).

Denne lille setningen sier alt om Kristendommen. Men det er et mysterium. Vi kan ikke begripe det.

Men vi kan spørre oss: Hva slags effekt har Guds kjærlighet på mitt liv? Og så kan vi leve ut fra det vi har erkjent. Dette ville da ha innvirkning på mine måter å tenke på og ikke minst på mine måter å handle på.

I dag markerer vi pave Frans’ store encyklika Laudato Si og hans siste Laudate Deum. Pave Frans er veldig tydelig på at hvis vår tro var ekte, ville den vise seg i handling.

Begge pavens brev er et viktig, viktig budskap! For oss og for skaperverket.

Vår plass i skaperverket er gitt oss av Gud. Uansett hvor vi har blitt plassert – ingen er overflødig!

Hele skaperverket bærer budskap om Guds kjærlighet. Vi er en del av noe mye større. Vi er ett med alt. Pave Frans bruker gjerne uttrykket ‘Universell kommunion’.

Elsk Gud og elsk hverandre. Alt det skapte er din neste. Hvis du elsker Gud og ikke skaperverket, da er din kjærlighet ikke ekte. Det gjelder også omvendt.

Vi alle er kalt til hellighet, til å leve i harmoni med alt det skapte. Det ligger i vår DNA. Det er faktisk mot vår natur å skade skaperverket. Vi er helt avhengig av det.

Hva altså er vår respons på Guds gave? Måtte Gud gi oss nåde til å være en kjærlighets apostel!

Lætare

(midtfasteglede)

Vi er halvveis igjennom

varmen banker i påskeeggene

vår glede er bare en rosa demring

fremdeles sitter spor av aske

i vår panne

vi skjelner ennå ikke i mørket

morgenrødens blad

i svarttrostens gule nebb

                                    Jan Erik Rekdal

           Fra samlingen Oppstandelse Nærvær, 1985

^{Med vennlig tillatelse fra J. Rekdal.}

Skap rom, jag noe av dine indre pengeveksler på dør. Tanker fra p. Ragnars preken

I dag hører vi om Jesus og pengevekslere i templet. Vi møter en Jesus som skaper en stor skandale. Jesus blir skikkelig irritert og velter pengevekslernes bord. Enda verre, han driver dem ut av templet.

Hva var så galt med disse pengevekslerne? De etterkom jo kun et behov som de fromme jødene som kom til templet, hadde. Pilegrimene trengte mynter de kunne betale dyrene med som de ville ofre. Det var kun tillatt med templets egen valuta, derfor måtte de veksle sine (romerske) penger.

I templet ble tusenvis av dyr slaktet. Dette skulle om kort tid bli overflødig, siden alle disse offerdyrene skulle bli erstattet av Jesus selv. Men det visste jo verken pengevekslerne eller folk som kom til templet for å ofre. Det visste ikke engang disiplene. Eller de ville ikke vite. Jesus hadde prøvd flere ganger å fortelle dem det.

Denne evangeliehistorie handler om forventningene som ikke blir møtt. Jesus trosser dem. En korsfestet Jesus passer ikke inn i bildet. En lidende Gud passer ikke inn i et Gudsbilde av en nidkjær dommer.

Da er det godt å høre hva Paulus i den andre lesningen sier: For selv Guds dårskap er visere enn menneskene, og selv Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Når vi ikke kan forstå hva som foregår, hvorfor Jesus må lide, hvorfor han må dø på et så brutalt vis, da er det en trøst å høre at selv Guds dårskap er klokere enn vi, at selv Guds svakhet er sterkere enn vi. Og konsekvensen av dette er: Stol på Gud!

Templet var utgangspunktet for den jødiske religionen. 70 år etter Jesu fødsel ble templet ødelagt, og jødedommen i sin opprinnelig form gikk i oppløsning. Det sier noe om templets viktighet.

Templet er møtestedet med Gud. Men! Jeg møter Gud på en plass som ikke er av sten. Det er mitt eget hjerte der jeg kan møte Gud. Mitt hjerte er et tempel, et tabernakel for Guds nærvær! Les dette gjerne om igjen og la det synke ned.

Derfor er det så viktig at det er rom der inne – i mitt hjerte. Jeg må eventuelt jage noe av mine indre pengeveksler på dør.

Vi trenger å stole mer på Gud. Gud vet mer om oss enn vi selv vet. Gud er alltid der. Stol på at Gud er ved vår side. Alltid.